Saltdalselva er en av de beste lakseelvene i Nordland fylke. Dette faktum er det nok som har trukket så mange engelske sportsfiskere til elva og bygda opp gjennom årenes løp. Allerede i 1877 er det registrert fangster på 570 kg laks som engelskmennene drog i land i Saltdalselva. Engelskmennene leide elva for hele sesongen, altså 7-8 uker, fra omkring St. Hans-tider og til ut i august, og de samme kom gjerne tilbake år etter år.

6000 kilo laks!

Fangstene i Saltdalselva har gjennom tidene vært meget fine, og har i gjennomsnitt ligget på ca. 2-3000 kg i året. I 1875 er fangstene oppgitt til 6000 kg. En god del av dette er sannsynligvis tatt på kastenot og garn, skjønt de engelske sportsfiskerne visstnok var kommet hit på den tid, og hjalp til med å heve fangstene med sin fluestang.

Når det gjelder fangstenes størrelse, kan det være en del usikre faktorer, men det er oppgitt at engelskmennene fikk 570 kg laks i 1877. Året etter var tallet gått ned til 520 kg, og i 1879 fikk engelskmennene bare 350 kg. Det var imidlertid fine lakser de fikk. Det er sagt at de skulle ligge på omkring 8-10 kg. Laksen kommer seint opp i Saltdalselva, ofte kommer ikke tyngden før ut i august måned. Dette i motsetning til mange andre elver, hvor den er på fullt oppsig allerede i begynnelsen av juni. Det er jo også et spørsmål hvor lenge fiskerne oppholdt seg i dalen, så man kan vel ikke ta de tørre tall som sikkert mål for å bestemme fiskens gang i elva.

Engelskmennene ser ut til å ha leid Saltdalselva fram til 1888 — da er den nemlig leid av en nordmann for tyve år. Og i 1889 fiskes det opp 1400 laks i elva. I Nordland fylke er det bare Vefsnelva som kan vise til større laksefangst enn Saltdalselva.

Det er også verdt å legge merke til at man her i Saltdal fikk det første lakseklekkeri allerede i 1869, og dette var i drift helt fram til siste verdenskrig. Siden har det visstnok heller ikke vært engelskmenn på fisking i Saltdalselva.

Engelske sportsfiskere på gården Berghulnes

Fra 1866 og fram til 1930 bodde det engelske sportsfiskere på gården om sommeren, men ikke hvert eneste år. Berghulnes ble valgt fordi det her var en lang elvestrekning og et stort hus som de kunne bo i. Engelskmennene var ofte adelige eller høyere militære. Men det ble fisket laks flere steder, så de leide fiskerettigheter på andre eiendommer også.

Frants Wilhelmsen var roer for engelskmennene i den Øvre del av elva, og han husker godt Mr. Cotton som leide elva etter første verdenskrig. Mr. Cotton bodde på Berghulnes og Stornes sammen med svigersønnen Mr. Benson. Wilhelmsen forteller denne historien om engelskmennene:

«Det var en dag jeg rodde Miss Benson oppe under Kjeggenelva. Laksen går jo helt fram til Junkerdalen. Plutselig slo det på en skikkelig diger laks. Miss Benson fikk holde på med denne ruggen ei god stund inntil det ble for tungt for henne, og hun ba meg overta stangen. Jeg så gjorde, og omsider fikk vi da laksen på land. Den veide 14 kilo. Oppglødd som vi var, gjorde Miss Benson nye kast, og det gikk sannelig ikke lenge før vi hadde en ny rugg på kroken. Etter langt slit fikk vi også denne på land. Den veide 17 kilo! Det var som om vi hadde fått fiskedilla. Miss Benson hadde helt glemt sine trøtte armer. Hun slengte ut igjen, og den neste som beit på, var en på 9 kilo.

Etter dette rodde vi nedover til de andre, og jeg skal si det ble ramaskrik da vi kastet på land tre slike rugger og fortalte at vi hadde fått dem oppe under Kjeggenelva. Så langt opp trodde ikke folk at det gikk skikkelig laks, og — de andre hadde intet fått. —

Barber og Laisenby

Mr. John Barber og Mr. John Laisenby var to engelskmenn som kom til Drageid i 1924 for å fiske laks i Saltdalselva.

De to kjente ikke hverandre fra England, men møttes for første gang på båten over til Norge. Mr. Barber fra London var avgått kaptein i hæren, og Mr. Laisenby var dommer og fra Newcastle.

På Drageid leide de hele huset til Johan Drage som bolig. I husleie ble det betalt kr 250,- for hele sesongen, inklusivt brensel og strøm. Noen vil kanskje bemerke at det ikke var strøm på den tiden, men på Drageid var det fem hus som hadde strøm fra en Delkomotor med batterier. Hilmar Engan passet motoren som ble startet kl. 07.00 på morgenen og stoppet kl. 10.00 på kvelden.

Barber og Laisenby kom til Saltdal omkring St. Hans-tider, og var her i 7-8 uker til ut i august. Elva leide de fra grense Øvre Drageid -Kvæle til Børåga.

Øvre Drageid - Nedre Drageid og Nes ble betalt med kr 1.200, - i leie for sesongen. Det ble kr 400,- på hver grend. I Nes var det greit å dele beløpet, for der var det fire naboer, så det ble kr 100,- på hver. Da var det verre på Øvre og Nedre Drageid hvor det var flere naboer. Her ble pengene delt etter partene. Det kunne jo ikke bli mange kronene på hver part, særlig ikke de minste.

Johan Andreassen Jensen, Nes, var roer for strekningen fra grense til Kvæle og til Neshøla.

Brenne og Langva fikk samme beløpet i leie som strekningen Øvre Drageid - Nedre Drageid til Nes, altså kr 1.200, -. Her var Jens Hansen fra Kleiva roer fra Neshøla til Børåga, mens Odin Karlsen fra Lia var roer et år på den nederste strekninga.

Sundby og Lia hadde også kr 1.200, - i leie, men denne strekningen hadde Barber og Laisenby bare de fem første årene. Roerne hadde kr 12,- pr. dag for jobben, som var fra kl. 09.00 til kl. 13.00 - 14.00, og neste tørn startet kl. 16.30 og varte 4-5 timer. Dagpengene til roerne gikk etterhvert ned til kr 10,- , og så til kr 8,-. De siste årene var betalingen på kr 6,- pr. dag. Dagpengene var de samme som båtarbeiderne i Rognanfjæra hadde.

«Stakk av med kokka»

Barber og Laisenby var i Saltdal i 10 år på rad, fram til 1933. Da flyttet de til Namsen. Det første året de var i Saltdal, var Hanna Madsen fra Kvæle kokke. De tre neste årene var det Judit (Ditta) fra Brenne som sørget for maten til engelskmennene, og kokke resten av årene var Aslaug Drage, Drageid.

Barber og Laisenby var så fornøyd med kosten at de de flytta til Namsen, tok de med seg Aslaug Drage som kokke. Dagpengene for kokka var kr 5,- som var god betaling den gang. Arbeidsdagen var imidlertid lang. Den varte fra kl. 05.00 til kl. 24.00, så det ble lange tørner for kokkene.

Hilmar i Kleiva hadde kr 1,50 pr. dag for å dra båten oppover fra Børåga til Neshøla to ganger daglig. Dette var for at hans far skulle få seg en hvil mellom tørnene.

Språkvansker?

Laisenby lærte snart norsk, men med Barber var det verre. Men så et år da de kom tilbake fra England, snakket han godt. Det kom av at han hadde tatt et norskkurs hjemme om vinteren.

Hilmar Engan hadde en kalkunhane og noen kalkunhøner som trolig var kommet fra England. Kalkunhanen holdt bestandig et svare leven, og det alltid når Mr. Barber skulle ha seg en middagshvil etter en anstrengende fisketur, så det var helt umulig å få sove.

Hilmar Engan tok en dag og gjorde kort prosess med den skvaldrende hanen ved ganske enkelt å gjøre den et hode kortere, og da Mr. Barber våknet fra sin middagssøvn, åpnet han vinduet og ropte: «Hogde hode av hane — Hilmar fan skjære hauet av hane».

Norsk hadde han lært seg — ingen tvil om det. Og apropos fjærkre — til gården Berghulnes hendte det at engelskmennene hadde med seg høns. En sommer hadde hønsene difteri! De «lokale» hønsene ble smittet, og alle strøk med.

To-seter og kombinasjonspapir

Laks fikk de — engelskmennene — og ingen har vel tall på all den laks de gav bort til folk i dalen. Noe solgte de til Aliks Furebotten på Drageid, en god del spiste de sjøl, og en del røkte de og tok med heim til England. Det var Johan Dollo på Drageid som stod for røkingen, og han kunne denne kunsten, slik at han til daglig ble omtalt som «the smoking man» av de engelske sportsfiskerne.

Johan Drage måtte bygge et ekstra utedo til engelskmennene, og om dette forteller Klaus Engan:

«Det var en 2-seter, ett til hver, og doet står intakt den dag i dag. Jeg husker at de hadde klosettpapir, noe som ikke var vanlig på den tiden. Dette papiret var ypperlig til sigarett- papir, og de som var ungdommer på den tiden, brukte oss unger til å stjele papir til seg. Mens engelskmennene var i elva og fisket, benyttet vi anledningen til å stjele klosettpapir».

Klaus Engan forteller videre om engelskmennene:

«Hver søndag dro de til Dammen (inntaks-dammen til Dragefossen) på fluefiske etter ørret, og roerne fulgte med. Jeg husker de kom ned med bøtter fulle av Ørret som for det meste ble gitt bort til folk».

Ikke fisk å få!

Hilmar Engan skysset ofte engelskmennene med bil. Når de skulle fiske på Sundby, kjørte Hilmar dem nedover og hentet dem etter endt fiske. For dette hadde han kr 1,50 i betaling. På ansiktsuttrykkene deres kunne han se når de ikke hadde fått noe fisk i elva. Det ellers så stoiske ansiktet til Mr. Barber ga tydelig til kjenne at ikke alt var som det skulle:

Hilmar Engan forteller:

«De hadde fisket i elva hver eneste dag i ei uke, — men intet fått — ikke et napp en gang, så da jeg en ettermiddag kom til Sundby med bilen, stod humøret på null og kanskje enda lenger nede. Kaptein Barber påstod at det ikke fantes fisk i elva. Jeg svarte at dersom de fikk på land all den fisken som stod i elva de leide, så måtte de nok hatt lastebil for å få fisken heim.

Kapteinen ble imidlertid ikke noe blidere av det. Han hørtes like arg ut og sa: «You can borrow my fishingtools and the boast boat and have the river until tomorrow morning».

Jeg takket høflig for tilbudet, og neste dag drog jeg bort til engelskmannen og hentet en flott fluestang, samt naturligvis en masse sluker og fluer. Sammen med min bror, Erling, begav jeg meg bort til elva.

Vi hadde ikke rodd mer enn ti minutter før vi hadde en laks på kroken, og etter å ha holdt på med denne i et kvarter, var laksen på det tørre. Den veide hele 8 kilo. Dette er forresten den første og eneste storlaksen jeg har fått.

Da jeg kom heim og viste den fram til engelskmennene, ble de elleville av glede og forundring, og det tok ikke lang tid før kapteinen var avsted og hentet whiskyflasken. Begivenheten skulle feires behørig, og jeg hørte aldri mer om at det ikke fantes laks i elva.

Artikkelen er redigert av Aage Asphaug på grunnlag av opplysninger innsamlet og nedtegnet av Klaus Engan, Sundby, og Odd Merringdal, Åndalsnes.