• Ingrid og Gerdt Rusaanes på hagebenken hjemme høsten 1969.
    Foto: Kåre Sørensen

Maleren i den grønne dalen

Gert Rusaanes (1884-1974) malte landskapsmotiver fra Saltdal, interiører og portretter. Han reiste ut og fikk utdannelse ved Den kongelige tegneskole under Eivind Nielsen i 1904, korreksjon av Harriet Backer 1904-05 og kunstskole i Seattle (1908-1914). Det ble både stipendiater, reiser og utenlandsopphold. Han stilte sjelden ut, men hadde en kollektiv-utstilling i Oslo i 1914 og nordnorske kunstutstillinger på 1950 og 1960-tallet. Kunsten ble til hobby da han etter hvert måtte arbeide fulltid i familiebedriften. Da ble det lite krefter igjen til kunsten. Maleren Gert ga seg ikke før synet begynte å svikte. Det finnes malerier fra både 18 åringens hånd og fra 81-åringens hånd. Antagelig nærmere 100 malerier i alt. Den grønne dalen ble hans hovedmotiv i over 60 år.

Flere kunstnere har bodd og arbeidet i Saltdal i perioder av sitt liv. Den som gjorde det lengst, var Gerdt Olai Rusaanes (1884-1974), og han var også den første saltdaling som reiste ut for å skaffe seg en solid kunstnerutdannelse. Men han kunne ikke leve av å være maler, og mesteparten av sitt liv var han poståpner på Rusånes og en av lederne for familiefirmaet, A/S Rusaanes Snekkerifabrikk. I januar 1984 er det 100 år siden han ble født. Artikkelen om ham er skrevet av hans datter, Gunvor Gjessing, og sto på trykk i Saltdalsboka 1984.

Tiurfurua, maleri av Gerdt Rusaanes
«Tiurfurua» er tittelen på dette sommermotivet fra slutten av 1930-årene, malt ovenfor uren som går ned i Ruselvdalen. Barnet ved foten av treet er Gerdt Rusaanes datter Gunvor.

Gunvor Gjessing - født Rusånes 24. juni 1932 - er en norsk journalist. Gjessing er utdannet med mellomfag i engelsk og fransk språk ved Universitetet i Oslo. Hun har vært tilknyttet Aftenposten siden 1960, og har arbeidet med kulturstoff, blant annet som filmkritiker. Gjessing har vært styremedlem i Norsk Filmkritikerlag. Hun har også gitt ut ei bok som tar for seg historia til A/S Rusaanes Snekkerifabrikk. Fabrikken eksisterte fra 1887 til 1972. Foretaket lå ved Rusånes i Saltdal i Nordland fylke. Gunvor Gjessing bor sammen med mannen Ketil Gjessing på Sagene i Oslo (Wikipedia)

Malerelev i hovedstaden

Et glemt fotografi fra dypet av en skuff: Syv herrer og en dame rundt et staffeli - hun i sid kjole med malingsflekker, de andre i mørk dress med hvit snipp. Et bilde fra sekelskiftet av en søndagspen forsamling kunstnere på trygg avstand fra Kristiania-bohemen. Skjønt ikke geografisk. Fotografens navn står prentet inn: Stortings Pl. 7.

Ukjente ansikter, bortsett fra ett: Han til venstre. Gerdt Rusaanes som ung maler. En gang i tiden mellom 1904 og -07 må bildet være tatt. Det var da han oppholdt seg i Kristiania, i ferd med å utdanne seg ved Den Kgl. Kunst- og Haandværksskole, som i de dager nærmest var et akademi.

Far som godt og vel tyveåring blant kunstnerkamerater i et atelier. Paletter, lerret og bilderammer, lukt av maling og terpentin. En ung mann som ville bli maler. Og som forresten allerede var det, etter flere år på malerverkstedet ved farens snekkerifabrikk. Men håndverkeren hadde bestemt seg for å bli kunstner og trosset all tvil.

Familien lot ham motvillig dra. Den hadde kanskje ikke ventet seg annet av en som alltid hadde hatt en sterk hang til å tegne. Og som i 16-årsalderen malte sitt første bilde på lerret - til manges store harme, av gode grunner. En sommerdag da hans søster Mathilde skulle ut og fingå i sin nye, flotte lerretskjole, var hele bakstykket vekk, skåret ut med kniv. Det ble gjenfunnet med påmalt motiv. Ingen tvil om gjerningsmannen.

Noen år senere var han malerelev i hovedstaden. Lindetrærnes og hestesporvognenes Kristiania med lilla og hvite syrinblomster i Slottsbakken om våren. Og med sno og sluddbyger over Stortings Plass når han og kameratene på gråtunge vinterdager gikk for å male hos Harriet Backer. Hun tok imot unge studenter – ikke fordi hun behøvde det, men for å hjelpe de unge. Som hun skrev i et brev til Arne Garborg da hun ba om støtte for tanken om et norsk kunstakademi:

«Den ene Gut efter den andre kommer inn fra Bygderne og kan ingen kunstnerisk Veiledning faa. De fleste av dem har Talent og da først og fremst en forbausende Lethed».

Malereleven fra Saltdal var heldig, siden han i tillegg til den ene vinteren hos Harriet Backer også ble undervist av Eivind Nielsen på Kunst-og Haandværksskolen i tre år. Og han havnet i en begavet kunstnerkrets - Jean Heiberg, Henrik Sørensen og Rudolph Thygesen var tre av dem. En ukjent ung dikter kom også med. Det skyldtes at far en dag på Kaffistova kom i snakk med mannen ved nabobordet. Han var en av de få som hadde overlevd dampskipet «Norge»s forlis ved Rockall, fortalte han, og hadde siden vært gårdskar i Amerika. Nå håpet han snart å kunne utgi sin første bok. Herman Portaas het han den gang, senere Wildenvey.

Den lille flokken av kamerater gikk på utstillinger og i museer i Nationaltheatret med fribillett og på et og annet kunstnerkarneval også. Men Kristiania var fremdeles byen der Hamsun hadde skrevet «Sult». Det var kulde og fattigdom. Kummerlige hybler. Av og til middag på Dampkjøkkenet - en nødtørftig luksus. Noen år i forveien hadde Nikolai Astrup skrantet seg gjennom sin studietid i hovedstaden med havregryn i lommen.

I et så fattig land som Norge var tidlig i århundret, ble de fleste unge malere, uansett talent, før eller senere stilt overfor et valg. Det var enkelt, men drastisk. Det sto mellom å sulte i hjel eller å oppgi kunsten og skaffe seg et borgerlig levebrød.

Noen døde. Den samiske kunstneren John Savio var en av dem. Noen få klarte det umulige: Å forsørge seg på en eller annen måte og skape stor kunst ved siden av, slik Nikolai Astrup gjorde på sitt tungdrevne gårdsbruk i Jølster. Men i brev skrev han flere ganger at nå hadde fattigdom, slit og sykdom helt begravet maleren. Så kom det et nytt bilde, og enda noen til. Helt til han bukket under og døde, 48 år gammel.

Å gi opp en fremtid?

For ukjente unge malere i Kristiania var det så å si umulig å få solgt et bilde på den tiden da 23-åringen fra Saltdal var ferdig med Kunst- og Haandværksskolen. Og det var minst like vanskelig å skaffe seg arbeid. Han gikk fra dør til dør hos håndverkere og firmaer, men fikk nei over alt. Til slutt fantes det bare én mulighet igjen: Å gi opp en fremtid som kunstner og dra tilbake til Saltdal.

Det skjedde ikke uten et visst press fra den kanten. Bestefar, Kristen O. Rusaanes, drev stort - ikke bare snekkerifabrikk, men også gårdsbruk, mølle og landhandel. Han trengte hjelp til å administrere og la ikke skjul på det i brevene til Kristiania. Så ble maleren kontorsjef. Mens de av kameratene som kunne fortsette å male, dro til Paris for å studere hos Matisse. Det var det han også hadde villet, og ikke bare han.

Under heldigere forhold kunne det blitt flere med i det kull som siden ble kjent som Matisse-generasjonen i norsk kunst. Bak skrivebordet på Rusånes prøvde han å dempe lysten til å se og lære mer. Men den våknet hver gang det kom brev fra hans eldre bror Ole, som skulle overta snekkerifabrikken og fikk utdanne seg ute i Europa. Den andre av Rusaanes-sønnene klarte å holde seg i ro i to år. Men en dag i 1909 da bestefar kom på kontoret, fikk han beskjed: «Om fjorten dager reiser jeg til Amerika». Mer var det ikke å si om den saken. Så dro den 25-årige Gerdt av gårde med amerikakoffert. Via Göteborg og England med båt til USA, der han først reiste rundt på kryss og tvers og siden slo seg ned i Seattle. Han tok jobb som skiltmaler og gikk på kunstskole om kvelden. Etter noen år dro han en sommer hjem til Norge på et besøk som han trodde skulle bli kortvarig. Men han måtte avbestillereturbilletten. Årstallet var 1914, det brøt ut verdenskrig i august.

Kunsten ble hobby.

Resten av sitt liv ble han i Saltdal. Som kontorsjef ved A/S Rusaanes Snekkerifabrik, etter hvert som leder av butikkdriften og fra 1924 også som poståpner. Familiefirmaet hadde fått en lojal medarbeider. Men maleren måtte skyve staffeliet bort i et hjørne - kunsten ble hobby.

Det kunne bli lange mellomrom mellom bildene. Ikke minst i krigsårene 1940 - 45, da han som poståpner til tider arbeidet i bortimot heldøgnsstilling. Utgående post måtte leveres ved riksveien om kvelden, men postbilen fra Bodø klarte sjelden å holde ruten og kom mange ganger først utpå natten. Der sto han alene ved broen, med pengeforsendelser i en utrygg tid, ofte i vinternetter med snøstorm. Ikke rart det ble lite krefter igjen til kunsten.

Men maleren ga seg aldri, ikke før synet begynte å svikte. Det finnes malerier fra 18-åringens hånd og fra 81-åringens. Landskaper, interiører og portretter, antagelig nærmere 100 i alt.

Karakterens vederheftighet avgjørende.

Det er en påtagelig sammenheng i hans produksjon, tross lange opphold. Man kan ikke unngå å legge merke til det når man ser et utvalg som spenner over hele hans liv - som på minneutstillingen i Saltdal Kunstforening i 1982. En jevn utvikling - ingen brudd, ingen merkbare skifter av stilart, ingen forsøk på å følge en retning fordi den lå i tiden.

Det skyldes ikke manglende orientering eller åpenhet for andres kunst; han var for eksempel en stor beundrer av Weidemann. Men han holdt på sitt. For å sitere en anmelder som skrev om hans separatutstilling i Bodø Kunstforening:

«Han har en oppfatning som for ham er vesentlig og sann. Hans problemer er av malerisk art innen et særskilt område og gjelder ikke de filosofiske betraktninger om hva, hvordan og hvorfor det skal males. Just i denne standhaftighet er det hans bilder virker attraktive. Just i dette får han en holdning som har betydning i relasjon til det anstrengende og kortpustede som vår tids kunst ofte representerer».

Han måtte leve på avstand fra kunstlivet, som i hans tid var sterkt konsentrert om Oslo. Selv Riksgalleriet fantes ikke før han nærmet seg de 70. Kontakten med andre kunstnere ble sporadisk, og det var lite å få av impulser, oppmuntring og kritikk. Han ble i høy grad avhengig av sitt eget skjønn og sin egen vilje til å fortsette. At han hadde talent, virker opplagt. Men som Harriet Backer pleide å si om sine elever:

«Det er ikke Talentet det kommer an på, det er Karakterens Vederheftighet som er det avgjørende». Og nettopp den egenskapen må det vel være man kan lese ut av hans oppfatning av hvordan han ville male, og av den rake linje som går gjennom hans produksjon sett under ett.

Den grønne dalen.

For en som så klart hadde siktet inn sin egen kurs og fulgte den med så fast overbevisning, må det ha vært spesielt tungt å vite at han aldri kunne få utvikle seg så langt evnene rakk. Men han snakket lite om det og virket aldri bitter. Kanskje fordi han var klar over at han som kunstner på heltid antagelig måtte ha bodd nærmere Oslo. Han hadde den trøst at han kunne leve mesteparten av sitt liv i Nordland, som han var så glad i, og i Saltdal - den grønne dalen, som han sa. Den ble hans hovedmotiv i 60 år.

Han var «på bølgelengde med sin hjembygd», som Nordlandsposten skrev da han stilte ut i Bodø i 1965. Landskapene vitner om kjennskap til natur og topografi, om følsomhet for lys og farger og innlevelse i stemninger. I tillegg til naturmotivene, eller som en del av dem, malte han det Saltdal som er forsvunnet eller i ferd med å forsvinne - tømmerhus med torvtak, koier, høyløer, møller og tjæredaler, gamle stueinteriører.

Det finnes bare noen få vintermotiver fra hans hånd - sine landskaper malte han helst om sommeren. En anmelder merket seg en gang at grønt var en undertone i så å si alle hans bilder.

Et par ganger slår det igjennom som hovedklang: I et stilleben der et kålhode folder kron- bladene ut som et trompetstøt i grønt. Og i et landskap «Skogtjern», med en tett krans av trær som speiler seg mot vannflaten der en mann ror sin lille båt. Et menneske omsluttet av det grønne, innringet av mild, sommerlig skogmystikk - en egenartet stemning.

Han var åpen for stemninger i alle år, særlig som ung. På mange måter var han en naturlyriker som fortsatte i sporet fra 1890-årenes stemningsmalere. Noen ganger, i tidlige bilder, kan man skimte Egedius (Halfdan Egedius) et stykke foran ham. I andre finnes en likhet med Harriet Backer. Det er ikke lang vei til impresjonistene heller. Men han var alltid seg selv og prøvde aldri å ligne andre.

Slik forholdene var, måtte hans produksjon bli ujevn. Og siden han hadde mer selvkritikk enn trang til å markere seg, stilte han nødig ut. På Den nord-norske kunstutstilling deltok han gjerne, der var han fast gjest i eldre år. Men man måtte hale og dra i ham for å få ham til å tre frem alene. Etter Kristiania-tiden gjorde han det bare to ganger i hele sitt lange liv - som 81-åring i Bodø i 1965, og i biblioteket på Rognan året før han døde i 1974.

Både på Nord-Norsken og som separatutstiller fikk han gode anmeldelser, og han opplevde å se på trykk at han ble regnet blant landsdelens betydeligste kunstnere. Det må ha gledet ham, uten at han brisket seg - det var ikke hans stil.

Han stakk seg ikke frem og likte best å leve i ro og fred med bøker, kunst og musikk. Han spilte selv også. Fra kontorvinduet strømmet det ofte ut fløytetoner i hans yngre år — tverrfløyte og noter var med i bagasjen hjem fra Amerika. Som gammel foretrakk han sitt lille, tungpustede trekkspill, gjerne til Måneskinnsvals eller Kvæsarvals når folk ville danse på strømpelesten.

Han trivdes i selskap med andre og var kjent som en spilloppmaker i sin ungdom. Han ble mer alvorlig med årene, men kom ofte hjem med gode iakttagelser fra sin plass bak postluken. Han hadde blikk for mennesker. Evnen til å observere kommer også frem i hans portretter: Han ser det vesentlige ved modellens karakter.

Best trivdes han kanskje ute i det fri. Med fiskestang langs Ruselva, med ryggsekk i Kvastenheiene og på ski over Jordbrua. Eller i hagen hjemme, der han kunne stå bøyd over blomsterbedene og arbeide til langt på natt. Han elsket blomster. Selv den minste hadde sin plass i den store sammenheng som han opplevde ute i naturen.

Over alt sanket han inn naturopplevelser med malerens blikk. Som på lerretet kunne få ham til å mane frem selve kvintessensen av øvre Saltdal: En furu mot en blåsløret ås en sommerkveld, med Ørfjell eller Solvågtind i bakgrunnen. Eller som kunne røpe seg i et brev om en iskald vintermorgen ved Kvitbergvatnet.

Han våknet da solens første stråler gled over mektige fjelltopper - rosa akkurat da, «som ild- luer i grønngul luft». Han kunne ikke holde tilbake et gledesutbrudd som vekket de andre. Og som gir glimt av noe grunnleggende ved ham som kunstner: Skjønnhetssans, sterk naturopplevelse, trang til å gjøre andre delaktig i det han sa.

Og slik, over avstanden i tid, får vi så å si grepet ham i skulderen i et karakteristisk øyeblikk: Maleren Gerdt Rusaanes.

Gunvor Gjessing.

      !
      9
      N
      1
      2