I februar/mars ble veden «lompet» dvs. grovklyvet og skulle deretter tørkes i vårsola. I april/ mai måtte veden finklyves. Rundt St. Hans skulle «tjærradalen» brennes. Det måtte være en dag med sol og helt stille vær. En stor begivenhet for alle i grenda som deltok på denne dugnaden. Tønnene som ble brukt, var laget på gårdene om vinteren. Når tjæra først begynte å renne, gikk det fort å fylle tønnene. De brukte som regel 2-3 døgn på å brenne en «tjærradal». Det største tjæreverket skal være brent oppe ved Dyppen i Lønsdal på 140 tønner. De vanlige resultatene lå fra 20 og opp til 80 tønner.

Det skal ikke være funnet kilder som forteller om tjærebrenning i Nord-Norge før 17/1800 tallet, og det er ikke gjort funn av eldre brennplasser. Nordlendingene importerte tjære fra Bergen eller fikk den via markedene på Helgeland Først etter kolonisasjonen av de indre dalførene, finnes bevis for tjærebrenning i Nord-Norge. På slutten av 1800- og i begynnelsen av 1900- tallet er brenning i dal (eller -kjel) alminnelig utbredt. I 1902 oppgis at Saltdal (840 hl) og Beiarn (do) var de viktigste distrikter for tjærebrenning. I 1905 ble prisen oppgitt til kr 10-12 pr. hL Fram til krigen var tjærebrenning vanlig i Saltdal. I Beiarn skal den siste mila være brent i begynnelsen av 1970. Tre forskjellige fremstillingsmetoder skal ha vært brukt i landsdelen: Tjæregrav, gryte og dal. Tjæredalen (-grev eller -kjel) har vært brukt i Nord- Norge fra midten av 1800-tallet og fram til våre dager, og det er den metoden man kjenner best

Forberedelser

Det kunne gå bortimot et år fra en begynte forberedelsene til ei mile, og til det endelige resultatet, selve tjæra, kom rennende ut av trakta. Først på høsten, før jorda frøs, måtte man til skogs for å bryte opp fururøtter, det vil si stubber fra gammel hogst. Røttene ble tatt fra private skoger eller fra statens skoger mot at en liten avgift ble betalt. I 1900 var denne avgift kr 1,- pr. tønne ferdig tjære. Det var de gamle røttene som ga mest tjære i forhold til vedmengden, og røttene ble brutt opp med grev, øks og spett. Når stubbene var gravd fram, måtte jorda fjernes fra tegene. Deretter ble alle rotanger kuttet. Stubben ble reist på skrå og leggen støttet opp. Når man hadde drevet med dette arbeidet år etter år, kunne man beregne etter stubbens størrelse hvor mange favner kløyvd ved det kunne bli, forteller Theodor Bredesen. Han var med på å ta opp 15-20 favner pr. år, og pr. favn fikk de 11/2 tønne tjære.

Når marka frøs og det ble kjøresnø, måtte røttene kjøres til mileplassen, og så begynte det tunge arbeidet med å klyve røttene. Dette kaltes for å lompe tjæreved. Man satte en jernkile i stubbeleggen, og så var det å bruke klubba av all kraft for å få stubben til å sprekke. Veden skulle være på størrelse med brenneved til en ovn. Deretter ble veden stablet opp i et lad omkring 2 meter høyt og 11/2 meter bredt. Så fikk det stå å tørke til ut i mai.

Spiking

Neste prosess var å kløve lompen til passende stikker eller flis som ble stablet opp for å tørke. Veden måtte nøye renskes, så en del tjæreved ble nok vekkøkset. To mann hadde sin fulle hyre med ei favn på en 10-timers dag.

Bygging av mila

En mann trengte tre dager for å lage ferdig en tjæredal. Mila ble lagt i en bakkehelling beskyttet mot vind. Bunnen i mila skulle være formet som ei trakt, hvor ca. 2/3 av trakta var gravd ut av bakken, og resten bygget opp av trestaurer støttet av stokker. Den siste tredelen av trakta ble dekket med stranger av bjørk eller annet, slik at det ble dannet et tak utover bakkeskråningen. «Taket» ble tettet med torv, og trakta dekket med hardstampa jord eller leire.

I sentrum av kjelen var det et åpent hull slik at tjæra kunne renne ned i tjærestokken. Denne var en uthulet trestamme plassert under kjelen for å samle opp tjæra. Fra enden av tjærestokken gikk det ei renne som førte tjæra fram i tønna. Bunnen av mila måtte tekkes med never. Det gikk med opptil 1500 flak never til ei 30-tønners mile. Man måtte ikke spare på neveren, for kjelen skulle være helt tett slik at ikke noe trakk ned i bakken.

Selve uttaket for tjæra i sentrum av mila, kunne også være en tiløkset trekubbe, skåla. Skåla hadde en firkantet åpning på 10-12 cm. Hullet på undersida var noe mindre. For å hindre falsk trekk, ble åpningen lukket nedenfra med et spuns helt til tappinga av tjæra begynte. Etter at never var lagt i bunnen, kunne man begynne å legge den finspikka veden. Denne ble lagt radiært i flere omfar. Til slutt ble det hele dekket med et lag torv.

Etter sigende skal det være svensker som har lært denne metoden til folk i Saltdal. Traktdalen hadde den fordel at man kunne lage den så stor man ønsket, bare man hadde ved og torv nok. Og metoden var velegnet for produksjon til salg. Leggingen skulle foregå i tørt vær, og for å få best mulig resultat, måtte den legges tett og jevnt. Det var derfor vanlig at erfarne folk ledet dette arbeidet. Til slutt liknet hele haugen en pudding. Bare langs kanten lå veden bar, for her skulle selve tenningen foregå. Enkelte steder var torven reist opp med pinner for å slippe luft til. I store hauger ved siden av tjæredalen, lå all reservetorven i tykke klumper.

Selve arbeidet med tjæremila var (beskrevet som) mannfolkarbeid, men leggingen av veden kunne både kvinnfolk og unger være med på. Så her kunne hele grenda samles. Kaffe og nistekurv hørte med, og det var faktisk både spenning og fest i lufta.

Tjæredalen tennes

Mila ble antent om kvelden etter at vinden hadde lagt seg. Resultatet var avhengig av «milemesteren»s erfaring og innsikt.

Det fortelles at folk hadde samlet ved til ei stor mile et sted i Saltdal, og de hadde fått tak i en kar som mente seg i stand til å brenne ei mile. Da mila var vel overtent, mista han kontrollen, men også hodet og forsvant. Og der måtte eierne stå å se på hvordan fortjenesten bokstavelig gikk opp i røyk og flammer.

Nevera måtte antennes mest mulig samtidig hele vegen rundt. Torv ble brukt til å holde varmen under kontroll. Vi skal la Constance Wiel Schram beskrive hvordan det videre arbeid foregikk:

«Mannen som skal lede det hele, står og venter. Kikker opp i været og lurer: — Tru om de tør våg se te å begynn? — Han samler sammen noe gjenliggende rask av spikved og gjør opp varme et lite stykke fra tjæredalen. — Jau, røyken står rett til værs, hain e' heilt stilla. —

Han mønstrer sine tropper, seks-åtte mann. Det er mest unge karer, utstyrt med staker og lovotter på hendene.

"Å jau, kom an gutta, no bær det laus!"
—Mennene stikker et stort neverstykke på stokkespissen og tenner på.

Samtidig springer de opp på dalen og stikker spiken i brann på mange steder. Flammene slår opp fra den knusktørre tyrien. — Hurra, — roper ungene. De eldre nikker. Bestemor lar bindingen hvile i fanget. Dette har hun vært med på mange ganger før, men det er like artig hver gang. Mennene oppå kanten av tjæredalen vokter på ilden. Når den har fattet riktig godt, skal den dempes. De store torvene som ligger ferdig, blir slengt inn i flammene. Hissige ildtunger visler ut mellom torvene.

Etter hvert drar de torvdekket ned fra toppen av haugen for å gi ilden luft ovenfra. Snart flammer det opp der øverst i høye luer. Mennene får imidlertid det rette herredømme over ilden. Her skal den gjøre nytte, og ikke ødelegge. Oppå dalkanten springer ungguttene med luen trukket ned over den ene siden av fjeset, og med votter på nevene for å beskytte seg mot heten. De dytter torvene på plass, slenger nye innpå, og passer bålet fra alle kanter. Skikkelsene fortoner seg enkelte ganger fantastisk i sine groteske sprang og hopp. Av og til jumper en av dem utenfor, det blir for uutholdelig der oppe.

Sommernattens lette skumring legger seg over det hele. Det faller ro over sinnene for et par timers tid. Kaffelars får sitt eget bål, og trekkspillet kommer fram. Alt går bra. Praten går. Vi får høre om hvor galt det kan bli hvis uhellet først er ute. Da kan hele mila brenne opp uten å gi en dråpe tjære.

Endelig slenger «milemesteren» stokken fra seg og gir seg til å krabbe under tjæreverket, helt inn der hvor trerenna begynner. Han trekker spunsen ut av hullet. — Begynn han å renn? —spør småguttene som ligger oppå hverandre i sin iver etter å få se. Svaret er en kraftig hosting, harking og spytting innefra kroken. For først kommer det en tett røyk krypende og drar seg utover langs renna. Men så kommer det de alle venter på — tykk, brunsvart, glohet tjære langsomt glidende utover mot tønna.

Og slik renner den, time etter time, natta igjennom og neste dag med. Brenningen må passes, og det er drøye timer som nå kommer.»

Vi forlater fru Schrams beskrivelse.

Sterk vind fra en kant kunne få mila til å brenne skjevt slik at bare en del av veden ble utnyttet mens resten forble ubrent. For sterk vind kunne stoppes ved bl.a. å sette opp et gammelt seil. Men var tjæreveden god og mila godt laget og passet, ble resultatet også godt. Under gunstige forhold regnet man med ei tønne tjære for hver favn ved.

Når brenningen var avsluttet og tønnene hadde stått i ro noen dager, skilte det seg ut et svart, tjæreduftende vatn som måtte helles av før tjæra kunne selges eller benyttes. Dette ble kalt for å vrake tjæren.

Bruksområder:

Tjære vekker vel først og fremst en erindring om lukt i forbindelse med brygger, båter, tauverk og mye mer. Inntil for noen årtier siden inntok tjæra en viktig plass i folks hverdagsliv. I århundrer har den vært det beste middel for bevaring av gjenstander laget av tre, lær og tekstil. Vi kjenner den betydning tjæra har hatt i forbindelse med båtbygging, og behovet for tjære har vært spesielt stort her i Saltdal.

Ekte, såkalt milebrent tjære, er vel ennå å få kjøpt til impregnering. Blandet med tran har tjæra vært brukt til impregnering av støvler, komager og skinnhyre til sjøbruk. Tauverk har også vært innsatt med tjære, mens tjære blandet med fett har vært brukt f.eks. til smøring av vognhjul. «Drev» til tetting av båter har vært laget av filler innsatt med tjære eller bek som var innkokt tjære. Tjæra har også hatt sin plass innen folkemedisin og folketro.

Kilder:

Ottar nr. 108/109: Margrethe Høeg Wevle: Tjærebrenning i Nord-Norge. Registrering av nyere tids kulturminner i Saltfjellet/Svartisområdet 1975. Rapport ved Ola Sæther, Nordland Fylkesmuseum. Norges land og folk. Topografisk beskrivelse over Nordlands amt. 2. del. Amund Helland. Theodor Bredesen, Fredheim, Rusågå: Constance Wiel Schram: Tjærebrenning i Saltdal. Artikkel i Bodø og Omegn turistforenings årbok 1935 (skal være 1940). (Denne årboka inneholder forresten en mengde fantastiske artikler fra Salten og Saltdal.