Nordland nasjonalparksenter med Adde Zetterquist kunstgalleri og Besøkssenter nasjonalpark Nordland er stedet du bør besøke for kunnskap om og inspirasjon til besøk i nasjonalparkene i Salten. Samtidig gir vi deg muligheten til å bli kjent med kunsten og livene til kunstnerne Per Adde og Kajsa Zetterquist. 

Junkerdal og Saltfjellet-Svartisen er de nasjonalparkene vi er spesialister på fordi vi ligger midt mellom disse. Her kan du få tips og råd om hva du kan se og oppleve i naturen. De ni Nasjonalparkene i Nordland er vakre, tilgjengelige og vi er stolte av dem. Vi ønsker at du også skal oppleve dem. 

Besøkssenter nasjonalpark speiler mangfoldet i Nordlands nasjonalparker gjennom varierte utstillinger og lekne uterom. Innendørs kan du hilse på bjørnen, lære om den spesielle geologien eller bli kjent med det samiske i området. Utendørs får du blant annet prøve deg som lassokaster og steinhugger.

Kanskje vil du ta en tur inn i en ekte gamme på Roparneset? Tør du å ta en bjørneselfie eller krabbe gjennom revehulen?

Adde Zetterquist kunstgalleri åpnet i juni 2013 som et visningssted for billedkunsten til Per Adde (1926 – 2020) og Kajsa Zetterquist (f.1936). Her finner du også en egen utstilling, "Liv og virke" som formidler Per og Kajsas sterke engasjement for naturvern, samiske rettigheter og kunstpolitikk. Det spektakulære bygget huser visningsrom med skiftende utstillinger av de to kunstnerne, og et gjestegalleri.

Galleriet ligger i naturskjønne omgivelser, på Storjord i Nordland, og er en del av Nordland nasjonalparksenter. Galleriet har som formål å formidle kunst, natur og samiske kultur, og byr på et bredt spekter av opplevelser.

Beliggenhet:

Nordland nasjonalparksenter ligger rett ved E6 på Storjord i Saltdal, det første stedet du kommer til etter kryssing av Polarsirkelen, nord for Saltfjellet. Det er 125 km til Bodø, 38 km til kommunesenteret Rognan og 113 km til Mo i Rana. Vår nabo er Saltdal turistsenter, som både tilbyr mat og overnatting samt lading for Tesla og andre bilder. Storjord hotel er et idyllisk og historisk lite hotell som kan være et fint alternativ. 

Saltdalslva er åpen for fiske fra 15.07. til 31.08. hvert år. Fiskekort får du enten kjøpt på Nordnes Kro og Camping eller via nettsiden www.saltdalselva.no. Vi anbefaler også at du laster ned appen "Saltdalselva" I denne appen finner all den informasjon du trenger å vite for å få en god fiskeopplevelse i Saltdalselva. Her har du interaktive sonekart over aller soner i elva, fiskeregler, fangststatistikk, vannføring, værdata m.m., og her kan du også kjøpe fiskekort og rapportere fangst.

Saltdalselva er egnet for alle typer redskap (se fiskeregler) men er kjent for å være en fin fluefiskeelv. Elva har et ordnet system for fiske med inndeling i soner/vald. Antall fiskekort er begrenset, men det er forholdsvis lett å få tak i kort. Prisnivået varierer fra sone til sone, men er ikke spesielt høyt. Det selges både års-, ukes- og døgnkort. Øvre del av elva, samt tilføreslselvene Junkerdalselva og Lønselva er meget lange soner hvor du kan finne uforstyrret villmark. I Junkerdalselva går laksen helt opp til Gamforsen ved turistsenteret. I Lønselva heter også stoppeplassen Gamforsen og ligger 4,3 km ovenfor elvemøtet.

Sykkelstien i Saltdal følger Saltdalselva hele veien fra Storjord til Rognan, og anbefales dersom du ønsker å forflytte deg raskt langs elva uten å måtte bruke bil. Sykkelutleie finner du både på Saltdal Turistsenter og Nordnes Kro og Camping.

Frisbeegolfbanen på Storjord ble åpnet i 2016, etter et initiativ fra Statskog. Det finnes frisbees i flere varianter til bruk for ulike typer spillere. 

Frisbees, kart og poengkort fås lånt gratis hos Saltdal Turistsenter og Nordland nasjonalparksenter

Velkommen til en hyggelig aktivitet for både store og små!

Adkomsten er basert på at du kan gå eller sykle. Enten fra Saltdal turistsenter, der du også kan leie sykkel eller fra Nordland nasjonalparksenter, eksempelvis etter et besøk i galleriet eller naturutstillingen.

Følg skiltingen som Staskog har lagt til rette for herfra og som gir en tur på ca 3 km. Alternativt kan du følge den gamle veien opp ved inngangen til Kjernfjellet tunnel, der det også er anlagt parkering. Denne traséen byr på 1,1 km tur. 

Nyt følelsen og god tur! 

Åpent i sommerseongen kl. 9.00 - 22.00 alle dager

Telefon (+47) 454 23 300

Epost:  post@nordnescamp.no

Halsgården ble oppført i 1849 av lensmann og handelsmann Andreas Kildahl Nilsen, som senere solgte gården og flyttet til Bodø, der han grunnla Grand hotell. Gården hadde opprinnelig bakeri og fengsel i kjelleren, storbåtnaust og tilhørende områder, der fisk ble tørket.
Oldefar til dagens eier tok over gården i 1873 og den ble delt i 1908. Det finnes mye historie om gården og dens beboere i boka Saltdal gård og slekt, bind 1.
Selve bygget er nå heleid av Tove og Per Gunnar, som over flere år har lagt mye arbeid i å renovere og modernisere, men samtidig bevare mange av de gamle detaljene. Resultatet er et sjarmerende gjestehus med god kapasitet, tilbaketrukken beliggenhet og fantastiske omgivelser.

Området ved stasjonen er også et populært hytteområde med blant annet Bodø og Omegns Turistforenings hytte Lønsstua som brukes som utgangspunkt til fjellturer på Saltfjellet. Adkomsten til Norges nest største nasjonalpark Saltfjellet - Svartisen er suveren herfra. 

Fra stasjonen er det 10 min kjøretur til Nordland nasjonalparksenter på Storjord der du kan få merinformasjon om nasjonalparkene i området og med et vell av opplevelser og aktiviteter både inne og ute.

Overnatting og bespisning finner du hos Saltdal turistsenter.  Storjord hotel er også et spennende overnattingsvalg samt at det finnes en turistforeningshytte, Storjordstua, i tilknytning til og kan bookes hos Nordland nasjonalparksenter. 

Taxi bestilles på +4775690255. 

Det er butikk og cafe ca 100 m fra stasjonen. Kaleido bruktbutikk med kafé er også verdt et besøk.

Røkland stasjon er et fint utgangspunkt for opplevelser og hygge i Saltdal.

Sykkelstien byr på fine naturopplevelser og har også en digital historieformidling knyttet til seg og er fin å følge enten sørover til Storjord eller nordover til Rognan sentrum. Langs sykkelstien sørover vil du også kunne oppleve Saltenhyggebedriften Nordnes kro og camping med tradisjonsmat og bakstehus som spesialitet. 

Det er 20 min kjøretid til Rognan som er kommunesenteret i Saltdal, alternativt fortsetter du bare med toget videre til Rognan stasjon. 

Taxi kan bestilles på +4775690255 

Stasjonen er betjent og oppgradert med ny plattform, leskur, parkeringsplass og oppgraderte utearealer. Rognan er kommunesenteret i Saltdal og det er kort gåavstand til sentrum med overnatting, bespisning, butikker, parker og opplevevelser. 

Fra Rognan starter sykkelturen langs sykkelstien som er ca 4 mil og ender på Storjord, det sørligste punktet i kommunen med infrastruktur som overnatting, bespisning og aktiviteter og opplevelser.

Rike natur- og kulturopplevelser langs dronninga i nord (Saltdalselva) garanteres, sammen med digital historieformidling. Det er muligheter for stopp underveis for å spise, f eks Nordnes kro og camping og Saltdal turistsenter.  

Taxi +4775690255

Saltdalselva er en av de beste lakseelvene i Nordland fylke. Dette faktum er det nok som har trukket så mange engelske sportsfiskere til elva og bygda opp gjennom årenes løp. Allerede i 1877 er det registrert fangster på 570 kg laks som engelskmennene drog i land i Saltdalselva. Engelskmennene leide elva for hele sesongen, altså 7-8 uker, fra omkring St. Hans-tider og til ut i august, og de samme kom gjerne tilbake år etter år.

6000 kilo laks!

Fangstene i Saltdalselva har gjennom tidene vært meget fine, og har i gjennomsnitt ligget på ca. 2-3000 kg i året. I 1875 er fangstene oppgitt til 6000 kg. En god del av dette er sannsynligvis tatt på kastenot og garn, skjønt de engelske sportsfiskerne visstnok var kommet hit på den tid, og hjalp til med å heve fangstene med sin fluestang.

Når det gjelder fangstenes størrelse, kan det være en del usikre faktorer, men det er oppgitt at engelskmennene fikk 570 kg laks i 1877. Året etter var tallet gått ned til 520 kg, og i 1879 fikk engelskmennene bare 350 kg. Det var imidlertid fine lakser de fikk. Det er sagt at de skulle ligge på omkring 8-10 kg. Laksen kommer seint opp i Saltdalselva, ofte kommer ikke tyngden før ut i august måned. Dette i motsetning til mange andre elver, hvor den er på fullt oppsig allerede i begynnelsen av juni. Det er jo også et spørsmål hvor lenge fiskerne oppholdt seg i dalen, så man kan vel ikke ta de tørre tall som sikkert mål for å bestemme fiskens gang i elva.

Engelskmennene ser ut til å ha leid Saltdalselva fram til 1888 — da er den nemlig leid av en nordmann for tyve år. Og i 1889 fiskes det opp 1400 laks i elva. I Nordland fylke er det bare Vefsnelva som kan vise til større laksefangst enn Saltdalselva.

Det er også verdt å legge merke til at man her i Saltdal fikk det første lakseklekkeri allerede i 1869, og dette var i drift helt fram til siste verdenskrig. Siden har det visstnok heller ikke vært engelskmenn på fisking i Saltdalselva.

Engelske sportsfiskere på gården Berghulnes

Fra 1866 og fram til 1930 bodde det engelske sportsfiskere på gården om sommeren, men ikke hvert eneste år. Berghulnes ble valgt fordi det her var en lang elvestrekning og et stort hus som de kunne bo i. Engelskmennene var ofte adelige eller høyere militære. Men det ble fisket laks flere steder, så de leide fiskerettigheter på andre eiendommer også.

Frants Wilhelmsen var roer for engelskmennene i den Øvre del av elva, og han husker godt Mr. Cotton som leide elva etter første verdenskrig. Mr. Cotton bodde på Berghulnes og Stornes sammen med svigersønnen Mr. Benson. Wilhelmsen forteller denne historien om engelskmennene:

«Det var en dag jeg rodde Miss Benson oppe under Kjeggenelva. Laksen går jo helt fram til Junkerdalen. Plutselig slo det på en skikkelig diger laks. Miss Benson fikk holde på med denne ruggen ei god stund inntil det ble for tungt for henne, og hun ba meg overta stangen. Jeg så gjorde, og omsider fikk vi da laksen på land. Den veide 14 kilo. Oppglødd som vi var, gjorde Miss Benson nye kast, og det gikk sannelig ikke lenge før vi hadde en ny rugg på kroken. Etter langt slit fikk vi også denne på land. Den veide 17 kilo! Det var som om vi hadde fått fiskedilla. Miss Benson hadde helt glemt sine trøtte armer. Hun slengte ut igjen, og den neste som beit på, var en på 9 kilo.

Etter dette rodde vi nedover til de andre, og jeg skal si det ble ramaskrik da vi kastet på land tre slike rugger og fortalte at vi hadde fått dem oppe under Kjeggenelva. Så langt opp trodde ikke folk at det gikk skikkelig laks, og — de andre hadde intet fått. —

Barber og Laisenby

Mr. John Barber og Mr. John Laisenby var to engelskmenn som kom til Drageid i 1924 for å fiske laks i Saltdalselva.

De to kjente ikke hverandre fra England, men møttes for første gang på båten over til Norge. Mr. Barber fra London var avgått kaptein i hæren, og Mr. Laisenby var dommer og fra Newcastle.

På Drageid leide de hele huset til Johan Drage som bolig. I husleie ble det betalt kr 250,- for hele sesongen, inklusivt brensel og strøm. Noen vil kanskje bemerke at det ikke var strøm på den tiden, men på Drageid var det fem hus som hadde strøm fra en Delkomotor med batterier. Hilmar Engan passet motoren som ble startet kl. 07.00 på morgenen og stoppet kl. 10.00 på kvelden.

Barber og Laisenby kom til Saltdal omkring St. Hans-tider, og var her i 7-8 uker til ut i august. Elva leide de fra grense Øvre Drageid -Kvæle til Børåga.

Øvre Drageid - Nedre Drageid og Nes ble betalt med kr 1.200, - i leie for sesongen. Det ble kr 400,- på hver grend. I Nes var det greit å dele beløpet, for der var det fire naboer, så det ble kr 100,- på hver. Da var det verre på Øvre og Nedre Drageid hvor det var flere naboer. Her ble pengene delt etter partene. Det kunne jo ikke bli mange kronene på hver part, særlig ikke de minste.

Johan Andreassen Jensen, Nes, var roer for strekningen fra grense til Kvæle og til Neshøla.

Brenne og Langva fikk samme beløpet i leie som strekningen Øvre Drageid - Nedre Drageid til Nes, altså kr 1.200, -. Her var Jens Hansen fra Kleiva roer fra Neshøla til Børåga, mens Odin Karlsen fra Lia var roer et år på den nederste strekninga.

Sundby og Lia hadde også kr 1.200, - i leie, men denne strekningen hadde Barber og Laisenby bare de fem første årene. Roerne hadde kr 12,- pr. dag for jobben, som var fra kl. 09.00 til kl. 13.00 - 14.00, og neste tørn startet kl. 16.30 og varte 4-5 timer. Dagpengene til roerne gikk etterhvert ned til kr 10,- , og så til kr 8,-. De siste årene var betalingen på kr 6,- pr. dag. Dagpengene var de samme som båtarbeiderne i Rognanfjæra hadde.

«Stakk av med kokka»

Barber og Laisenby var i Saltdal i 10 år på rad, fram til 1933. Da flyttet de til Namsen. Det første året de var i Saltdal, var Hanna Madsen fra Kvæle kokke. De tre neste årene var det Judit (Ditta) fra Brenne som sørget for maten til engelskmennene, og kokke resten av årene var Aslaug Drage, Drageid.

Barber og Laisenby var så fornøyd med kosten at de de flytta til Namsen, tok de med seg Aslaug Drage som kokke. Dagpengene for kokka var kr 5,- som var god betaling den gang. Arbeidsdagen var imidlertid lang. Den varte fra kl. 05.00 til kl. 24.00, så det ble lange tørner for kokkene.

Hilmar i Kleiva hadde kr 1,50 pr. dag for å dra båten oppover fra Børåga til Neshøla to ganger daglig. Dette var for at hans far skulle få seg en hvil mellom tørnene.

Språkvansker?

Laisenby lærte snart norsk, men med Barber var det verre. Men så et år da de kom tilbake fra England, snakket han godt. Det kom av at han hadde tatt et norskkurs hjemme om vinteren.

Hilmar Engan hadde en kalkunhane og noen kalkunhøner som trolig var kommet fra England. Kalkunhanen holdt bestandig et svare leven, og det alltid når Mr. Barber skulle ha seg en middagshvil etter en anstrengende fisketur, så det var helt umulig å få sove.

Hilmar Engan tok en dag og gjorde kort prosess med den skvaldrende hanen ved ganske enkelt å gjøre den et hode kortere, og da Mr. Barber våknet fra sin middagssøvn, åpnet han vinduet og ropte: «Hogde hode av hane — Hilmar fan skjære hauet av hane».

Norsk hadde han lært seg — ingen tvil om det. Og apropos fjærkre — til gården Berghulnes hendte det at engelskmennene hadde med seg høns. En sommer hadde hønsene difteri! De «lokale» hønsene ble smittet, og alle strøk med.

To-seter og kombinasjonspapir

Laks fikk de — engelskmennene — og ingen har vel tall på all den laks de gav bort til folk i dalen. Noe solgte de til Aliks Furebotten på Drageid, en god del spiste de sjøl, og en del røkte de og tok med heim til England. Det var Johan Dollo på Drageid som stod for røkingen, og han kunne denne kunsten, slik at han til daglig ble omtalt som «the smoking man» av de engelske sportsfiskerne.

Johan Drage måtte bygge et ekstra utedo til engelskmennene, og om dette forteller Klaus Engan:

«Det var en 2-seter, ett til hver, og doet står intakt den dag i dag. Jeg husker at de hadde klosettpapir, noe som ikke var vanlig på den tiden. Dette papiret var ypperlig til sigarett- papir, og de som var ungdommer på den tiden, brukte oss unger til å stjele papir til seg. Mens engelskmennene var i elva og fisket, benyttet vi anledningen til å stjele klosettpapir».

Klaus Engan forteller videre om engelskmennene:

«Hver søndag dro de til Dammen (inntaks-dammen til Dragefossen) på fluefiske etter ørret, og roerne fulgte med. Jeg husker de kom ned med bøtter fulle av Ørret som for det meste ble gitt bort til folk».

Ikke fisk å få!

Hilmar Engan skysset ofte engelskmennene med bil. Når de skulle fiske på Sundby, kjørte Hilmar dem nedover og hentet dem etter endt fiske. For dette hadde han kr 1,50 i betaling. På ansiktsuttrykkene deres kunne han se når de ikke hadde fått noe fisk i elva. Det ellers så stoiske ansiktet til Mr. Barber ga tydelig til kjenne at ikke alt var som det skulle:

Hilmar Engan forteller:

«De hadde fisket i elva hver eneste dag i ei uke, — men intet fått — ikke et napp en gang, så da jeg en ettermiddag kom til Sundby med bilen, stod humøret på null og kanskje enda lenger nede. Kaptein Barber påstod at det ikke fantes fisk i elva. Jeg svarte at dersom de fikk på land all den fisken som stod i elva de leide, så måtte de nok hatt lastebil for å få fisken heim.

Kapteinen ble imidlertid ikke noe blidere av det. Han hørtes like arg ut og sa: «You can borrow my fishingtools and the boast boat and have the river until tomorrow morning».

Jeg takket høflig for tilbudet, og neste dag drog jeg bort til engelskmannen og hentet en flott fluestang, samt naturligvis en masse sluker og fluer. Sammen med min bror, Erling, begav jeg meg bort til elva.

Vi hadde ikke rodd mer enn ti minutter før vi hadde en laks på kroken, og etter å ha holdt på med denne i et kvarter, var laksen på det tørre. Den veide hele 8 kilo. Dette er forresten den første og eneste storlaksen jeg har fått.

Da jeg kom heim og viste den fram til engelskmennene, ble de elleville av glede og forundring, og det tok ikke lang tid før kapteinen var avsted og hentet whiskyflasken. Begivenheten skulle feires behørig, og jeg hørte aldri mer om at det ikke fantes laks i elva.

Artikkelen er redigert av Aage Asphaug på grunnlag av opplysninger innsamlet og nedtegnet av Klaus Engan, Sundby, og Odd Merringdal, Åndalsnes.

Fergemannen måtte ro uansett når folk ville bli satt over. Da ringte de bare i klokka som hadde en kraftig lyd som hørtes over hele omegnen. I 1864 vedtok Saltdalens Formand- og Representanter en godtgjørelse på 1 Sped for hver av roerne. Da Pothusbrua ble åpnet i 1917 var det slutt på landets korteste fergestrekning. Stedet på Storalmeningen hvor båtene og ferga lå, heter fortsatt «Båthølo».

Arne Arnesen sin bestefar Kristian Johansen var en av flere som skysset reisende over elva. I denne forbindelse begynte han å undersøke for å finne informasjon, og om det kunne finnes bilder av ferga. Nedenfor har han skrevet om det som han fant i flere Saltdal herredsstyre-protokoller i perioden 1864-1909. I tillegg var det bilder i kommunens fotoarkiv.

Den 6. september 1864 vedtok Saltdalens Formand- og Representanter under sak 3 at;

«Tyende Skydsskafferstillinger bliver at oprette ved Stor- og Lillealmindigen for en aarlig Godtgjørelse af 1 Sped for hver. Distriktet norden for Elven bliver da at regne fra Nordre Drage til Lillealmindning, og Distriktet synden for Elven fra Pothuus til Rusaanæs. Evensgaar vil have at skydse for de Reisende som gaar til Evenæsdalen og Junkersdalen Likens Vadsbotten. Skydsen over Elven bliver at betale med 2/ pro performa.»

16. mai 1865 blir Christen Jensen Lille-alm ansatt som «Skydsskaffer mod en aarlig godtgjørelse af 2 SPD.» Denne stillingen hadde han ut 1871 hvor Hans Olsen, Lille-alm overtok på samme betingelser.

3. juli 1875 avholdt Saldalens Formands- og Representantskap møte under sak 1:

«Lensmanden fremlagde af ham iflg Anmodning fra Hr. Fogden, forfattet Regulativ for Skydsen over ved Sør-Almindingen og, hvis forskjellige Poster er saalyclende:

For 1 Person 2/.
For 1 Kuffert 2/.
For 1 Vognlas 4 a 6/.
efter størrelse For 1 Ko 4/.
For Smaafæ 1/
At Svømme en Hest over naar forlanges 6/.
For Høi over 1 Vog 1/.
For 1 Tønde 2/.
Vogn eller Kariol 4/.
Beløpene er i shilling. I 1880 fikk kommunen tilbud på en fergebåt til 48 kroner. Dette syntes kommunen var temmelig høyt, og utsatte saken.

I 1881 sa Hans Olsen, Lillealmeningen seg villig til å overta fergemannstillingen på de eksisterende vilkår, men da han bodde så langt fra elven, og det tok tid før han kunne rekke fram til fergeleiet, kom det en rekke klager. I 1882 ble det derfor besluttet at fergestedet ble flyttet fra Lillealm. til Storalmeningen. Ole Johannesen overtok da stillingen som fergemann for 8 kroner pr. år.

Den 14. mai 1888 vedtok Formands- og Representantskapet et anbud fra Ole Johannesen og Bent Andreassen på kr 40.- pr. år, for å overta fergingen ved Almenningen. Samtidig ble det vedtatt at taksten skulle fordobles ved nattetid «kl.12 Midnat til k1.6 Morgen».

Da fergestedet her lå nærmere bebyggelsen enn i Lillealmenningen, ble det av kommunen kjøpt inn ei ringeklokke/-bjelle som ble plassert på Lillealmeningsida. Der kunne folk som kom den veien, og som skulle over elva-, ringe for å påkalle fergemannen som bodde på Storalmenningsida.

I 1891 ble det enstemmig besluttet «at der ved Færgestedet ved Almenningen anskaffes en passende Færge. Det overdrages Hr. Kristen Olsen, Rusaanes at besørge det Fornødne».

I 1908 ble det diskutert hva som skulle foretas med fergevesenet ved Almenningen. Det ble besluttet med 12 stemmer at det skulle settes i gang undersøkelse, hva en solid gangbru ville koste, og hvorvidt en slik bru kunne tilfredsstille behovet, inntil en fikk visshet om det kunne ventes statsbidrag eller ikke.

I 1909 sendte Kristian Johansen, Lyder Andreassen og Johan Olsen, i Storalm et andragende (søknad) om 50.- kr på hver for å fergeskysse over elven. Herredstyret vedtok dette under forutsetning at skyssen overtas i 3 år for kr. 300.- pr. år. Denne fergedriften fortsatte helt fram til 1917 da bruen over til Potthus, og veien gjennom Potthusnakken ble ferdig. Ferga ble da solgt på auksjon.

Stedet på Storalmeningen hvor båtene og ferga lå, heter fortsatt «Båthølo».

Det var han Peder og ho Marta som bodde her med sine to barn og en fostersønn. Huset ble revet like etter familien flyttet til Sulitjelma. Byggingen av jernbanen tok med seg de siste sporene etter bosettingen. Høyskytta ble bygd omkring på 1930-tallet. Lokalhistoriker Arne Arnesen forteller at på 1800-tallet bygde Peder Norum (1846-1906) født i Värmland, Sverige og Marta Nilsen (1844-1903) født i Ringebu, Oppland hus her i Lia. Huset stod på bakkeplatået like nord for denne høyskytta.

Peder var oppført som fisker i folketellingen i 1891, men det er trolig at han også hadde pliktarbeid for kjøpmannen Carl Jakhelln, som på dette tidspunktet eide Tømmerdalen. Innen 1900 hadde de flyttet til Sulitjelma sammen med sine to barn Anne Marie (1882-?) og Nils Johan (1889-?). I tillegg hadde de med seg en fostersønn Joakim (1891-1976) født på Trettnes. Joakim var halvbror av Anna Lovise som i 1949 ble gift med enkemann Alfred Bang Krum. Han kom som anleggsarbeider under byggingen av Nordlandsbanen. De bodde under anleggsperioden på «Moen» i Tømmerdal. De flyttet senere til Helgeland.

Når huset ble revet er usikkert, men trolig i tidsrommet like etter familien flyttet til Sulitjelma. De siste restene etter bosettingen forsvant med byggingen av jernbanen. Nå vises det bare en grop igjen av kjelleren.

Under delingen av bruk nr. 1 i 1920 ble bruket delt likt mellom 5 av sønnene; Johan, Sofus, Amandus, Oskar og Arne. Brødrene syntes at yngstebroren Arne, (bruksnummer 9 – Møllebakk), fikk for lite etter delingen og ga han «skatenden» av eiendommen her i Lia. Det vil si den smaleste del av dette jordstykket.

Høyskytta ble sannsynligvis bygd omkring 1930 og høy som ble hesjet her, ble kjørt på vinterføre til Møllebakken.

I 1944 ble deler av Lia ekspropriert i forbindelse med byggingen av jernbanen.

På slutten av 1990-tallet tok Tømmerdal Gårdsforening initiativ til bygging av en gang/tursti forbi Lia. Mye av arbeidet med stien ble gjort på dugnad og er nå blitt en sentral del av  opplevelsene langs sykkelstien i Saltdal. 

I 2013-2014 ble høyskytta restaurert av Johan Martin Stormo og Snorre Olsen etter initiativ fra Unni Brit Arnesen Moen.

Historielaget hadde lenge tenkt å få laget en flåte for å sende nedover Saltdalselva. Men å fire den til Rognan ville være risikabelt på grunn av alle broene. Bleiknes ble valgt for det var en gunstig plass å lande flåten. Det har nå gått ti år siden vi bandt tømmerflåten, og mannskapet på seks, dro nedover elva fra Storjord til Bleiknes.

Viktig ferdselsåre

Saltdalselva var en viktig ferdselsåre i gamle dager både sommer og vinter. Om sommeren var det flåter og tømmerfløting, men det var også en masse båter, som ble sendt nedover elva til Rognan. Det var en lettvint måte å komme seg dit på ved å sette seg på en flåte eller båt. Å binde tømmerflåte ble mye brukt fordi det var den beste måten å få et mindre parti tømmer nedover bygda. Flåtene ble også brukt til å ta med tjæretønner, neverknipper og barksekker. Som regel var det bare to mann på flåten, men det hendte at andre fikk være med på turen.

Tømmerfløting ble foretatt nesten hvert eneste år før siste krig. Det var nok mest båtbyggere på Rognan som fløtte tømmer i store partier. Ofte kunne det være flere eiere som gikk sammen om dette, men da merket hver eier sitt eget parti med tømmer. Både under løping og fløting måtte elva være veldig stor. Hvis elva minsket etter at tømmeret var satt ut ble det mye arbeid, for da ble tømmeret liggende langt inne på aurene, og pigghakene måtte brukes for å dra tømmeret ut i elva igjen. Elva ble mye brukt også om vinteren og fungerte da som riksvei nummer en. Når isen hadde lagt seg kunne det kjøres med hest og slede på elva. Var det riktig fin is ble skøytene tatt i bruk og det fantes nesten et par skøyter på hver eneste gård.

En kulturdag blir til

Historielaget hadde for lite penger til å sette i gang flåtebyggingen og kontaktet Statskog i 1999. Tilbakemeldingen var positiv, og dette ville de gjerne være med på. Statskog påtok seg å hugge tømmeret til flåten og kjøre det frem til elva. Historielaget skulle binde sammen flåten, samt ha ansvaret for føringen av flåten nedover elva. Det ble mange møter denne vinteren med Statskog og Odd Vestgård i spissen om disse planene. Han sa på ett av møtene:

«Vi lager en kulturdag på Storjord med masse aktiviteter.»

Dette ble starten på den årlige Skogvokterdagen på Storjord, som i 2009 hadde 10-årsjubileum. Historielaget fikk ansvaret for å få på plass boder for utstillere, tjærebrenning og matservering. Skogvoktergården måtte opprustes med både vann og strøm og det ble bygd 14 boder samt scene.

Statskog fikk med andre ord mye å gjøre og brukte en del penger på dette. Parkeringsplass til alle bilene måtte ordnes og Alf og Ingvald Storjord stilte jorda deres til disposisjon til dette formålet. De stilte velvillig opp med traktor når det var behov, og deltok også i arbeidet med bindingen av flåten. Historielaget ble også oppfordret til å markere 175 års utvandring til Amerika, og hadde allerede samlet inn mye informasjon. Det ble bestemt at datoen for arrangementet på Storjord skulle være lørdag 1. juli 2000 og søndag 2. juli for markeringen på Bygdetunet.

Flåtebinding

Så skulle flåten endelig bindes og jeg visste om 4 mann som hadde vært med på dette tidligere: Sverre Stornes, Alfred Bergulnes, Ole Olsen og Einar Tømmerdal. Alfred Bergulnes var død, Ole og Einar var blitt gamle, men en mann var fullt oppegående og det var Sverre Stornes.

Han hadde ikke glemt kunsten å bygge flåte og vi fikk mye hjelp av han. Alle detaljer med bindingen, som vi ikke visste, fikk vi forklart i detalj og han laget nesten alle viene til flåten, ca. 60 i alt.

Vi brukte 3 dager på å binde flåten. Før i tiden gjorde to mann dette på en dag og løp den til Rognan. De hadde da gjort vier og keiper klart på forhånd, men likevel synes vi at arbeidet gikk fort. Jeg måtte lære opp mannskapet som skulle være med på flåten: Stein Halvorsen, Rune Berg, Per Kristian Helgesen, Stein Ingvaldsen, Per Johnny Kristensen og Kurt Tverli.

Derfor raftet vi et stykke nedover elva på forhånd, både for å lære hverandre å kjenne, samt gå igjennom selve løpingen. For at dette skulle bli vellykket måtte det være flom i elva og det ble det til gangs. Da lørdagen korn viste Saltdalselva seg fra sin beste side og forholdene for flåteferden ble helt perfekt. I skogen med hest og støtting - manke og bjaks.

Vi ønsket å vise hvordan skogsarbeidere drev i gamle dager og tok derfor turen i skogen. Det er ikke mange i dag som vet hva en manke og bjaks er for noe. En manke er den delen av støttingen som er oppbygd på noe som kalles fløytan. I gamle dager brukte de ikke svingmanke, men bare en enkel manke på tvers over støttingen. Når svingmanken kom rundt 1900-tallet måtte de lage breiere oppbygging slik at den skulle ha noe å svinge på. Den ble stort sett laget av jern med en bolt i midten, men jeg har også sett den laget av tre. Før svingmanken kom ble kjetting og bjønntang bruk og der var reipet laget av okse- eller kuskinn. En bjaks er laget av ei lita bjørk, 2 tommer tykk og 2 meter lang, og litt flat i den ene enden.

Kjempearrangement for historielaget

Dette ble et kjempearrangement for Historielaget. Mange komiteer måtte velges både til arrangementet på Storjord og Bygdetunet. Alle som ble spurt var positive både til flåteprosjektet og markeringen av utvandringen fra Saltdal til Amerika. Derfor stilte mange opp og bidro bl.a. i skogen og til binding av flåten, matlaging, musikere, sangkor og leikarring m.m.

Saltdal kommune ved ordfører ga et økonomisk tilskudd til arrangementet, og Storebrand sponset forsikringen av flåteferden. I tillegg var det personer som stilte opp med diverse utstyr som vi hadde tilgjengelig i vårt arbeid. Statskog var en svært viktig samarbeidspartner for at vi i det hele tatt skulle få dette til. Historielaget hadde ikke klart å realisere disse prosjektene uten all hjelp og støtte som vi fikk. En stor takk til alle som bidro for at disse arrangement ble mulige å gjennomføre.

Flere kunstnere har bodd og arbeidet i Saltdal i perioder av sitt liv. Den som gjorde det lengst, var Gerdt Olai Rusaanes (1884-1974), og han var også den første saltdaling som reiste ut for å skaffe seg en solid kunstnerutdannelse. Men han kunne ikke leve av å være maler, og mesteparten av sitt liv var han poståpner på Rusånes og en av lederne for familiefirmaet, A/S Rusaanes Snekkerifabrikk. I januar 1984 er det 100 år siden han ble født. Artikkelen om ham er skrevet av hans datter, Gunvor Gjessing, og sto på trykk i Saltdalsboka 1984.

Gunvor Gjessing - født Rusånes 24. juni 1932 - er en norsk journalist. Gjessing er utdannet med mellomfag i engelsk og fransk språk ved Universitetet i Oslo. Hun har vært tilknyttet Aftenposten siden 1960, og har arbeidet med kulturstoff, blant annet som filmkritiker. Gjessing har vært styremedlem i Norsk Filmkritikerlag. Hun har også gitt ut ei bok som tar for seg historia til A/S Rusaanes Snekkerifabrikk. Fabrikken eksisterte fra 1887 til 1972. Foretaket lå ved Rusånes i Saltdal i Nordland fylke. Gunvor Gjessing bor sammen med mannen Ketil Gjessing på Sagene i Oslo (Wikipedia)

Malerelev i hovedstaden

Et glemt fotografi fra dypet av en skuff: Syv herrer og en dame rundt et staffeli - hun i sid kjole med malingsflekker, de andre i mørk dress med hvit snipp. Et bilde fra sekelskiftet av en søndagspen forsamling kunstnere på trygg avstand fra Kristiania-bohemen. Skjønt ikke geografisk. Fotografens navn står prentet inn: Stortings Pl. 7.

Ukjente ansikter, bortsett fra ett: Han til venstre. Gerdt Rusaanes som ung maler. En gang i tiden mellom 1904 og -07 må bildet være tatt. Det var da han oppholdt seg i Kristiania, i ferd med å utdanne seg ved Den Kgl. Kunst- og Haandværksskole, som i de dager nærmest var et akademi.

Far som godt og vel tyveåring blant kunstnerkamerater i et atelier. Paletter, lerret og bilderammer, lukt av maling og terpentin. En ung mann som ville bli maler. Og som forresten allerede var det, etter flere år på malerverkstedet ved farens snekkerifabrikk. Men håndverkeren hadde bestemt seg for å bli kunstner og trosset all tvil.

Familien lot ham motvillig dra. Den hadde kanskje ikke ventet seg annet av en som alltid hadde hatt en sterk hang til å tegne. Og som i 16-årsalderen malte sitt første bilde på lerret - til manges store harme, av gode grunner. En sommerdag da hans søster Mathilde skulle ut og fingå i sin nye, flotte lerretskjole, var hele bakstykket vekk, skåret ut med kniv. Det ble gjenfunnet med påmalt motiv. Ingen tvil om gjerningsmannen.

Noen år senere var han malerelev i hovedstaden. Lindetrærnes og hestesporvognenes Kristiania med lilla og hvite syrinblomster i Slottsbakken om våren. Og med sno og sluddbyger over Stortings Plass når han og kameratene på gråtunge vinterdager gikk for å male hos Harriet Backer. Hun tok imot unge studenter – ikke fordi hun behøvde det, men for å hjelpe de unge. Som hun skrev i et brev til Arne Garborg da hun ba om støtte for tanken om et norsk kunstakademi:

«Den ene Gut efter den andre kommer inn fra Bygderne og kan ingen kunstnerisk Veiledning faa. De fleste av dem har Talent og da først og fremst en forbausende Lethed».

Malereleven fra Saltdal var heldig, siden han i tillegg til den ene vinteren hos Harriet Backer også ble undervist av Eivind Nielsen på Kunst-og Haandværksskolen i tre år. Og han havnet i en begavet kunstnerkrets - Jean Heiberg, Henrik Sørensen og Rudolph Thygesen var tre av dem. En ukjent ung dikter kom også med. Det skyldtes at far en dag på Kaffistova kom i snakk med mannen ved nabobordet. Han var en av de få som hadde overlevd dampskipet «Norge»s forlis ved Rockall, fortalte han, og hadde siden vært gårdskar i Amerika. Nå håpet han snart å kunne utgi sin første bok. Herman Portaas het han den gang, senere Wildenvey.

Den lille flokken av kamerater gikk på utstillinger og i museer i Nationaltheatret med fribillett og på et og annet kunstnerkarneval også. Men Kristiania var fremdeles byen der Hamsun hadde skrevet «Sult». Det var kulde og fattigdom. Kummerlige hybler. Av og til middag på Dampkjøkkenet - en nødtørftig luksus. Noen år i forveien hadde Nikolai Astrup skrantet seg gjennom sin studietid i hovedstaden med havregryn i lommen.

I et så fattig land som Norge var tidlig i århundret, ble de fleste unge malere, uansett talent, før eller senere stilt overfor et valg. Det var enkelt, men drastisk. Det sto mellom å sulte i hjel eller å oppgi kunsten og skaffe seg et borgerlig levebrød.

Noen døde. Den samiske kunstneren John Savio var en av dem. Noen få klarte det umulige: Å forsørge seg på en eller annen måte og skape stor kunst ved siden av, slik Nikolai Astrup gjorde på sitt tungdrevne gårdsbruk i Jølster. Men i brev skrev han flere ganger at nå hadde fattigdom, slit og sykdom helt begravet maleren. Så kom det et nytt bilde, og enda noen til. Helt til han bukket under og døde, 48 år gammel.

Å gi opp en fremtid?

For ukjente unge malere i Kristiania var det så å si umulig å få solgt et bilde på den tiden da 23-åringen fra Saltdal var ferdig med Kunst- og Haandværksskolen. Og det var minst like vanskelig å skaffe seg arbeid. Han gikk fra dør til dør hos håndverkere og firmaer, men fikk nei over alt. Til slutt fantes det bare én mulighet igjen: Å gi opp en fremtid som kunstner og dra tilbake til Saltdal.

Det skjedde ikke uten et visst press fra den kanten. Bestefar, Kristen O. Rusaanes, drev stort - ikke bare snekkerifabrikk, men også gårdsbruk, mølle og landhandel. Han trengte hjelp til å administrere og la ikke skjul på det i brevene til Kristiania. Så ble maleren kontorsjef. Mens de av kameratene som kunne fortsette å male, dro til Paris for å studere hos Matisse. Det var det han også hadde villet, og ikke bare han.

Under heldigere forhold kunne det blitt flere med i det kull som siden ble kjent som Matisse-generasjonen i norsk kunst. Bak skrivebordet på Rusånes prøvde han å dempe lysten til å se og lære mer. Men den våknet hver gang det kom brev fra hans eldre bror Ole, som skulle overta snekkerifabrikken og fikk utdanne seg ute i Europa. Den andre av Rusaanes-sønnene klarte å holde seg i ro i to år. Men en dag i 1909 da bestefar kom på kontoret, fikk han beskjed: «Om fjorten dager reiser jeg til Amerika». Mer var det ikke å si om den saken. Så dro den 25-årige Gerdt av gårde med amerikakoffert. Via Göteborg og England med båt til USA, der han først reiste rundt på kryss og tvers og siden slo seg ned i Seattle. Han tok jobb som skiltmaler og gikk på kunstskole om kvelden. Etter noen år dro han en sommer hjem til Norge på et besøk som han trodde skulle bli kortvarig. Men han måtte avbestillereturbilletten. Årstallet var 1914, det brøt ut verdenskrig i august.

Kunsten ble hobby.

Resten av sitt liv ble han i Saltdal. Som kontorsjef ved A/S Rusaanes Snekkerifabrik, etter hvert som leder av butikkdriften og fra 1924 også som poståpner. Familiefirmaet hadde fått en lojal medarbeider. Men maleren måtte skyve staffeliet bort i et hjørne - kunsten ble hobby.

Det kunne bli lange mellomrom mellom bildene. Ikke minst i krigsårene 1940 - 45, da han som poståpner til tider arbeidet i bortimot heldøgnsstilling. Utgående post måtte leveres ved riksveien om kvelden, men postbilen fra Bodø klarte sjelden å holde ruten og kom mange ganger først utpå natten. Der sto han alene ved broen, med pengeforsendelser i en utrygg tid, ofte i vinternetter med snøstorm. Ikke rart det ble lite krefter igjen til kunsten.

Men maleren ga seg aldri, ikke før synet begynte å svikte. Det finnes malerier fra 18-åringens hånd og fra 81-åringens. Landskaper, interiører og portretter, antagelig nærmere 100 i alt.

Karakterens vederheftighet avgjørende.

Det er en påtagelig sammenheng i hans produksjon, tross lange opphold. Man kan ikke unngå å legge merke til det når man ser et utvalg som spenner over hele hans liv - som på minneutstillingen i Saltdal Kunstforening i 1982. En jevn utvikling - ingen brudd, ingen merkbare skifter av stilart, ingen forsøk på å følge en retning fordi den lå i tiden.

Det skyldes ikke manglende orientering eller åpenhet for andres kunst; han var for eksempel en stor beundrer av Weidemann. Men han holdt på sitt. For å sitere en anmelder som skrev om hans separatutstilling i Bodø Kunstforening:

«Han har en oppfatning som for ham er vesentlig og sann. Hans problemer er av malerisk art innen et særskilt område og gjelder ikke de filosofiske betraktninger om hva, hvordan og hvorfor det skal males. Just i denne standhaftighet er det hans bilder virker attraktive. Just i dette får han en holdning som har betydning i relasjon til det anstrengende og kortpustede som vår tids kunst ofte representerer».

Han måtte leve på avstand fra kunstlivet, som i hans tid var sterkt konsentrert om Oslo. Selv Riksgalleriet fantes ikke før han nærmet seg de 70. Kontakten med andre kunstnere ble sporadisk, og det var lite å få av impulser, oppmuntring og kritikk. Han ble i høy grad avhengig av sitt eget skjønn og sin egen vilje til å fortsette. At han hadde talent, virker opplagt. Men som Harriet Backer pleide å si om sine elever:

«Det er ikke Talentet det kommer an på, det er Karakterens Vederheftighet som er det avgjørende». Og nettopp den egenskapen må det vel være man kan lese ut av hans oppfatning av hvordan han ville male, og av den rake linje som går gjennom hans produksjon sett under ett.

Den grønne dalen.

For en som så klart hadde siktet inn sin egen kurs og fulgte den med så fast overbevisning, må det ha vært spesielt tungt å vite at han aldri kunne få utvikle seg så langt evnene rakk. Men han snakket lite om det og virket aldri bitter. Kanskje fordi han var klar over at han som kunstner på heltid antagelig måtte ha bodd nærmere Oslo. Han hadde den trøst at han kunne leve mesteparten av sitt liv i Nordland, som han var så glad i, og i Saltdal - den grønne dalen, som han sa. Den ble hans hovedmotiv i 60 år.

Han var «på bølgelengde med sin hjembygd», som Nordlandsposten skrev da han stilte ut i Bodø i 1965. Landskapene vitner om kjennskap til natur og topografi, om følsomhet for lys og farger og innlevelse i stemninger. I tillegg til naturmotivene, eller som en del av dem, malte han det Saltdal som er forsvunnet eller i ferd med å forsvinne - tømmerhus med torvtak, koier, høyløer, møller og tjæredaler, gamle stueinteriører.

Det finnes bare noen få vintermotiver fra hans hånd - sine landskaper malte han helst om sommeren. En anmelder merket seg en gang at grønt var en undertone i så å si alle hans bilder.

Et par ganger slår det igjennom som hovedklang: I et stilleben der et kålhode folder kron- bladene ut som et trompetstøt i grønt. Og i et landskap «Skogtjern», med en tett krans av trær som speiler seg mot vannflaten der en mann ror sin lille båt. Et menneske omsluttet av det grønne, innringet av mild, sommerlig skogmystikk - en egenartet stemning.

Han var åpen for stemninger i alle år, særlig som ung. På mange måter var han en naturlyriker som fortsatte i sporet fra 1890-årenes stemningsmalere. Noen ganger, i tidlige bilder, kan man skimte Egedius (Halfdan Egedius) et stykke foran ham. I andre finnes en likhet med Harriet Backer. Det er ikke lang vei til impresjonistene heller. Men han var alltid seg selv og prøvde aldri å ligne andre.

Slik forholdene var, måtte hans produksjon bli ujevn. Og siden han hadde mer selvkritikk enn trang til å markere seg, stilte han nødig ut. På Den nord-norske kunstutstilling deltok han gjerne, der var han fast gjest i eldre år. Men man måtte hale og dra i ham for å få ham til å tre frem alene. Etter Kristiania-tiden gjorde han det bare to ganger i hele sitt lange liv - som 81-åring i Bodø i 1965, og i biblioteket på Rognan året før han døde i 1974.

Både på Nord-Norsken og som separatutstiller fikk han gode anmeldelser, og han opplevde å se på trykk at han ble regnet blant landsdelens betydeligste kunstnere. Det må ha gledet ham, uten at han brisket seg - det var ikke hans stil.

Han stakk seg ikke frem og likte best å leve i ro og fred med bøker, kunst og musikk. Han spilte selv også. Fra kontorvinduet strømmet det ofte ut fløytetoner i hans yngre år — tverrfløyte og noter var med i bagasjen hjem fra Amerika. Som gammel foretrakk han sitt lille, tungpustede trekkspill, gjerne til Måneskinnsvals eller Kvæsarvals når folk ville danse på strømpelesten.

Han trivdes i selskap med andre og var kjent som en spilloppmaker i sin ungdom. Han ble mer alvorlig med årene, men kom ofte hjem med gode iakttagelser fra sin plass bak postluken. Han hadde blikk for mennesker. Evnen til å observere kommer også frem i hans portretter: Han ser det vesentlige ved modellens karakter.

Best trivdes han kanskje ute i det fri. Med fiskestang langs Ruselva, med ryggsekk i Kvastenheiene og på ski over Jordbrua. Eller i hagen hjemme, der han kunne stå bøyd over blomsterbedene og arbeide til langt på natt. Han elsket blomster. Selv den minste hadde sin plass i den store sammenheng som han opplevde ute i naturen.

Over alt sanket han inn naturopplevelser med malerens blikk. Som på lerretet kunne få ham til å mane frem selve kvintessensen av øvre Saltdal: En furu mot en blåsløret ås en sommerkveld, med Ørfjell eller Solvågtind i bakgrunnen. Eller som kunne røpe seg i et brev om en iskald vintermorgen ved Kvitbergvatnet.

Han våknet da solens første stråler gled over mektige fjelltopper - rosa akkurat da, «som ild- luer i grønngul luft». Han kunne ikke holde tilbake et gledesutbrudd som vekket de andre. Og som gir glimt av noe grunnleggende ved ham som kunstner: Skjønnhetssans, sterk naturopplevelse, trang til å gjøre andre delaktig i det han sa.

Og slik, over avstanden i tid, får vi så å si grepet ham i skulderen i et karakteristisk øyeblikk: Maleren Gerdt Rusaanes.

Gunvor Gjessing.

I februar/mars ble veden «lompet» dvs. grovklyvet og skulle deretter tørkes i vårsola. I april/ mai måtte veden finklyves. Rundt St. Hans skulle «tjærradalen» brennes. Det måtte være en dag med sol og helt stille vær. En stor begivenhet for alle i grenda som deltok på denne dugnaden. Tønnene som ble brukt, var laget på gårdene om vinteren. Når tjæra først begynte å renne, gikk det fort å fylle tønnene. De brukte som regel 2-3 døgn på å brenne en «tjærradal». Det største tjæreverket skal være brent oppe ved Dyppen i Lønsdal på 140 tønner. De vanlige resultatene lå fra 20 og opp til 80 tønner.

Det skal ikke være funnet kilder som forteller om tjærebrenning i Nord-Norge før 17/1800 tallet, og det er ikke gjort funn av eldre brennplasser. Nordlendingene importerte tjære fra Bergen eller fikk den via markedene på Helgeland Først etter kolonisasjonen av de indre dalførene, finnes bevis for tjærebrenning i Nord-Norge. På slutten av 1800- og i begynnelsen av 1900- tallet er brenning i dal (eller -kjel) alminnelig utbredt. I 1902 oppgis at Saltdal (840 hl) og Beiarn (do) var de viktigste distrikter for tjærebrenning. I 1905 ble prisen oppgitt til kr 10-12 pr. hL Fram til krigen var tjærebrenning vanlig i Saltdal. I Beiarn skal den siste mila være brent i begynnelsen av 1970. Tre forskjellige fremstillingsmetoder skal ha vært brukt i landsdelen: Tjæregrav, gryte og dal. Tjæredalen (-grev eller -kjel) har vært brukt i Nord- Norge fra midten av 1800-tallet og fram til våre dager, og det er den metoden man kjenner best

Forberedelser

Det kunne gå bortimot et år fra en begynte forberedelsene til ei mile, og til det endelige resultatet, selve tjæra, kom rennende ut av trakta. Først på høsten, før jorda frøs, måtte man til skogs for å bryte opp fururøtter, det vil si stubber fra gammel hogst. Røttene ble tatt fra private skoger eller fra statens skoger mot at en liten avgift ble betalt. I 1900 var denne avgift kr 1,- pr. tønne ferdig tjære. Det var de gamle røttene som ga mest tjære i forhold til vedmengden, og røttene ble brutt opp med grev, øks og spett. Når stubbene var gravd fram, måtte jorda fjernes fra tegene. Deretter ble alle rotanger kuttet. Stubben ble reist på skrå og leggen støttet opp. Når man hadde drevet med dette arbeidet år etter år, kunne man beregne etter stubbens størrelse hvor mange favner kløyvd ved det kunne bli, forteller Theodor Bredesen. Han var med på å ta opp 15-20 favner pr. år, og pr. favn fikk de 11/2 tønne tjære.

Når marka frøs og det ble kjøresnø, måtte røttene kjøres til mileplassen, og så begynte det tunge arbeidet med å klyve røttene. Dette kaltes for å lompe tjæreved. Man satte en jernkile i stubbeleggen, og så var det å bruke klubba av all kraft for å få stubben til å sprekke. Veden skulle være på størrelse med brenneved til en ovn. Deretter ble veden stablet opp i et lad omkring 2 meter høyt og 11/2 meter bredt. Så fikk det stå å tørke til ut i mai.

Spiking

Neste prosess var å kløve lompen til passende stikker eller flis som ble stablet opp for å tørke. Veden måtte nøye renskes, så en del tjæreved ble nok vekkøkset. To mann hadde sin fulle hyre med ei favn på en 10-timers dag.

Bygging av mila

En mann trengte tre dager for å lage ferdig en tjæredal. Mila ble lagt i en bakkehelling beskyttet mot vind. Bunnen i mila skulle være formet som ei trakt, hvor ca. 2/3 av trakta var gravd ut av bakken, og resten bygget opp av trestaurer støttet av stokker. Den siste tredelen av trakta ble dekket med stranger av bjørk eller annet, slik at det ble dannet et tak utover bakkeskråningen. «Taket» ble tettet med torv, og trakta dekket med hardstampa jord eller leire.

I sentrum av kjelen var det et åpent hull slik at tjæra kunne renne ned i tjærestokken. Denne var en uthulet trestamme plassert under kjelen for å samle opp tjæra. Fra enden av tjærestokken gikk det ei renne som førte tjæra fram i tønna. Bunnen av mila måtte tekkes med never. Det gikk med opptil 1500 flak never til ei 30-tønners mile. Man måtte ikke spare på neveren, for kjelen skulle være helt tett slik at ikke noe trakk ned i bakken.

Selve uttaket for tjæra i sentrum av mila, kunne også være en tiløkset trekubbe, skåla. Skåla hadde en firkantet åpning på 10-12 cm. Hullet på undersida var noe mindre. For å hindre falsk trekk, ble åpningen lukket nedenfra med et spuns helt til tappinga av tjæra begynte. Etter at never var lagt i bunnen, kunne man begynne å legge den finspikka veden. Denne ble lagt radiært i flere omfar. Til slutt ble det hele dekket med et lag torv.

Etter sigende skal det være svensker som har lært denne metoden til folk i Saltdal. Traktdalen hadde den fordel at man kunne lage den så stor man ønsket, bare man hadde ved og torv nok. Og metoden var velegnet for produksjon til salg. Leggingen skulle foregå i tørt vær, og for å få best mulig resultat, måtte den legges tett og jevnt. Det var derfor vanlig at erfarne folk ledet dette arbeidet. Til slutt liknet hele haugen en pudding. Bare langs kanten lå veden bar, for her skulle selve tenningen foregå. Enkelte steder var torven reist opp med pinner for å slippe luft til. I store hauger ved siden av tjæredalen, lå all reservetorven i tykke klumper.

Selve arbeidet med tjæremila var (beskrevet som) mannfolkarbeid, men leggingen av veden kunne både kvinnfolk og unger være med på. Så her kunne hele grenda samles. Kaffe og nistekurv hørte med, og det var faktisk både spenning og fest i lufta.

Tjæredalen tennes

Mila ble antent om kvelden etter at vinden hadde lagt seg. Resultatet var avhengig av «milemesteren»s erfaring og innsikt.

Det fortelles at folk hadde samlet ved til ei stor mile et sted i Saltdal, og de hadde fått tak i en kar som mente seg i stand til å brenne ei mile. Da mila var vel overtent, mista han kontrollen, men også hodet og forsvant. Og der måtte eierne stå å se på hvordan fortjenesten bokstavelig gikk opp i røyk og flammer.

Nevera måtte antennes mest mulig samtidig hele vegen rundt. Torv ble brukt til å holde varmen under kontroll. Vi skal la Constance Wiel Schram beskrive hvordan det videre arbeid foregikk:

«Mannen som skal lede det hele, står og venter. Kikker opp i været og lurer: — Tru om de tør våg se te å begynn? — Han samler sammen noe gjenliggende rask av spikved og gjør opp varme et lite stykke fra tjæredalen. — Jau, røyken står rett til værs, hain e' heilt stilla. —

Han mønstrer sine tropper, seks-åtte mann. Det er mest unge karer, utstyrt med staker og lovotter på hendene.

"Å jau, kom an gutta, no bær det laus!"
—Mennene stikker et stort neverstykke på stokkespissen og tenner på.

Samtidig springer de opp på dalen og stikker spiken i brann på mange steder. Flammene slår opp fra den knusktørre tyrien. — Hurra, — roper ungene. De eldre nikker. Bestemor lar bindingen hvile i fanget. Dette har hun vært med på mange ganger før, men det er like artig hver gang. Mennene oppå kanten av tjæredalen vokter på ilden. Når den har fattet riktig godt, skal den dempes. De store torvene som ligger ferdig, blir slengt inn i flammene. Hissige ildtunger visler ut mellom torvene.

Etter hvert drar de torvdekket ned fra toppen av haugen for å gi ilden luft ovenfra. Snart flammer det opp der øverst i høye luer. Mennene får imidlertid det rette herredømme over ilden. Her skal den gjøre nytte, og ikke ødelegge. Oppå dalkanten springer ungguttene med luen trukket ned over den ene siden av fjeset, og med votter på nevene for å beskytte seg mot heten. De dytter torvene på plass, slenger nye innpå, og passer bålet fra alle kanter. Skikkelsene fortoner seg enkelte ganger fantastisk i sine groteske sprang og hopp. Av og til jumper en av dem utenfor, det blir for uutholdelig der oppe.

Sommernattens lette skumring legger seg over det hele. Det faller ro over sinnene for et par timers tid. Kaffelars får sitt eget bål, og trekkspillet kommer fram. Alt går bra. Praten går. Vi får høre om hvor galt det kan bli hvis uhellet først er ute. Da kan hele mila brenne opp uten å gi en dråpe tjære.

Endelig slenger «milemesteren» stokken fra seg og gir seg til å krabbe under tjæreverket, helt inn der hvor trerenna begynner. Han trekker spunsen ut av hullet. — Begynn han å renn? —spør småguttene som ligger oppå hverandre i sin iver etter å få se. Svaret er en kraftig hosting, harking og spytting innefra kroken. For først kommer det en tett røyk krypende og drar seg utover langs renna. Men så kommer det de alle venter på — tykk, brunsvart, glohet tjære langsomt glidende utover mot tønna.

Og slik renner den, time etter time, natta igjennom og neste dag med. Brenningen må passes, og det er drøye timer som nå kommer.»

Vi forlater fru Schrams beskrivelse.

Sterk vind fra en kant kunne få mila til å brenne skjevt slik at bare en del av veden ble utnyttet mens resten forble ubrent. For sterk vind kunne stoppes ved bl.a. å sette opp et gammelt seil. Men var tjæreveden god og mila godt laget og passet, ble resultatet også godt. Under gunstige forhold regnet man med ei tønne tjære for hver favn ved.

Når brenningen var avsluttet og tønnene hadde stått i ro noen dager, skilte det seg ut et svart, tjæreduftende vatn som måtte helles av før tjæra kunne selges eller benyttes. Dette ble kalt for å vrake tjæren.

Bruksområder:

Tjære vekker vel først og fremst en erindring om lukt i forbindelse med brygger, båter, tauverk og mye mer. Inntil for noen årtier siden inntok tjæra en viktig plass i folks hverdagsliv. I århundrer har den vært det beste middel for bevaring av gjenstander laget av tre, lær og tekstil. Vi kjenner den betydning tjæra har hatt i forbindelse med båtbygging, og behovet for tjære har vært spesielt stort her i Saltdal.

Ekte, såkalt milebrent tjære, er vel ennå å få kjøpt til impregnering. Blandet med tran har tjæra vært brukt til impregnering av støvler, komager og skinnhyre til sjøbruk. Tauverk har også vært innsatt med tjære, mens tjære blandet med fett har vært brukt f.eks. til smøring av vognhjul. «Drev» til tetting av båter har vært laget av filler innsatt med tjære eller bek som var innkokt tjære. Tjæra har også hatt sin plass innen folkemedisin og folketro.

Kilder:

Ottar nr. 108/109: Margrethe Høeg Wevle: Tjærebrenning i Nord-Norge. Registrering av nyere tids kulturminner i Saltfjellet/Svartisområdet 1975. Rapport ved Ola Sæther, Nordland Fylkesmuseum. Norges land og folk. Topografisk beskrivelse over Nordlands amt. 2. del. Amund Helland. Theodor Bredesen, Fredheim, Rusågå: Constance Wiel Schram: Tjærebrenning i Saltdal. Artikkel i Bodø og Omegn turistforenings årbok 1935 (skal være 1940). (Denne årboka inneholder forresten en mengde fantastiske artikler fra Salten og Saltdal.

I tre av de fire nisjene er det stilt opp objekter. Vi kan lese rekken av ting, fint gjort for hånd, som en setning, eller se dem som om de har kommet opp av jorden og forteller en tilfeldig historie fra uminnelige tider.

Ski og åre hører til blant de praktiske nødvendighetene i det daglige livet i denne regionen. Fugleredet minner oss om at mye av opprinnelsen for vår kultur ligger i det naturgitte. Det arketypiske ved disse objektene bærer med seg noe av hverdagens mystiske dimensjoner, den sonen av trygghet vi skaper rundt oss gjennom vår forståelse og evne til å mestre virkelighetens utfordringer - en skjebne vi deler med fuglene.

Maaretta Jaukkuri 

I 1942 opprettet tyskerne en utryddelsesleir her for serbiske fanger, Botn-leiren. Senere kom også russiske fanger hit. Fangene ble satt til veibygging; veistykket som ble bygd er senere kalt Blodveien.

Jugoslavia og Russland reiste etter krigen et minnesmerke over sine døde. Den norsk-jugoslaviske filmen Blodveien (1955) ble tatt opp i Botn. Den beryktede Botn-leiren lå litt lenger sør,og er nå tysk krigskirkegård.

Titusener av østeuropeiske krigsfanger ble sent nordover for å bygge vei og jernbane og de slet under umenneskelige forhold. Mange vendte aldri tilbake. En annerledes rundtur i omgivelser hvor stillheten er til å føle på. Her blir ord fattige og inntrykkene mange. En viktig reise gjennom en tid som aldri må glemmes.

Det har vært laget flere filmer om hendelsene rundt Blodveien. I sesongen vises filmen ”Blodsvägen” i huset nærmest Skippergården.

Dra langs Blodveien til krigskirkegårdene i Botn. På strekningen kan du se bl.a. blodkorset i fjellveggen og minnesmerke ved Dalmovika. I Botn finnes 2 krigskirkegårder, en jugoslavisk og en tysk, sammen med et sovjetisk minnesmerke som viser hvor en tidligere sovjetisk kirkegård lå.

Les også om Saltdal bygdetun som er lokalisert på samme sted.
https://nordlandsmuseet.no/saltdal-bygdetun

Tilgjengelighet: 

Blodveimuseet er delvis tilrettelagt for rullestolbrukere.

Beliggenhet:

2 km nord for Rognan sentrum. Det er flere veier som fører til Blodveimuseet: Rv. 80 fra Bodø til Fauske og videre langs E6 til Rognan. Rv. 17 til avkjøringen til Rv. 812 og deretter følg E6 til Rognan. Rv. 77 over Graddis og Junkerdal til krysset på Storjord. Herfra kjøres E6 ned til Rognan.

Hva skjer:

Omvisning i Blodveimuseet

For ytterligere informasjon:

finn.ronnebu@nordlandsmuseet.no

Nyttige linker:

http://visitbodo.com/saltdal

www.visitnordland.no/

For ruteopplysninger i Nordland er dette samlet på: http://www.177nordland.no/

Her finner du rutetabeller for buss, båt, ferje, tog og fly

Skippergården er samlingsstedet på museet hvor det er kafé og et lite utsalg av suvenirer i sesongen. Lokale bygdefotografer har gjort en viktig lokalhistorisk innsats og 2. etasjen er viet en fotografutstilling.

Resten av tunet består av et tyvetalls bygninger fra perioden 1600-1900-tallet. Eldhuset, stabburet, kornlåven, smia og skolehuset er bare noen av husene langs museumsstien. Her kan du gå inn på egen hånd og se de ulike utstillingene.

Båtbyggertradisjonene i Saltdal er viden kjent og i båtskjyttene på museet står to nordlands-båter.

Les også om Blodveimuseet som er lokalisert på samme sted.
https://nordlandsmuseet.no/blodveimuseet

 
Beliggenhet

2 km nord for Rognan sentrum.

Det er flere veier som fører til Saltdal bygdetun:

• Rv. 80 fra Bodø til Fauske og videre langs E6 til Rognan.
• Rv. 17 til avkjøringen til Rv. 812 og deretter følg E6 til Rognan.
• Rv. 77 over Graddis og Junkerdal til krysset på Storjord. Herfra kjøres E6 ned til Rognan.

Hva skjer:

Visning av filmen «Blodsvägen» gjennom hele dagen i sesong (varer 50 min)
Vises i Bøtten-Trøa-huset.

Kafé og utstillinger i Skippergården.

For ytterligere informasjon

Telefon:  Finn Rønnebu 909 35 157

Hotellet har et maritimt preg og alle rommene har navn etter trebåter som har blitt bygd i saltdal opp igjennom tidene. 

I restauranten kan du spise et deilig måltid mens du nyter den fine fjordutsikten. på sommeren kan man også nyte mat og drikke på brygga, og på vinteren kan det fine nordlyset ofte sees utpå kvelden.

Åpningstider:

• Dagens lunsj fra 11:00 - 16:00  
• A la carte 16:00 - 21:00

Frokost

• Mandag til lørdag fra 06:30 - 09:30 
  Søndag fra 08:00 - 11:00 

Velkommen til Rognan Hotell - Opplevelsen er din!

Kontaktinformasjon:
Håndverkeren 14, 8250 Rognan
Tlf: (+47) 756 90 011

Fra Nordland nasjonalpark- senter går turen forbi den populære klatrejungelen og gjennom Storjord arboret, hvor et trettitalls treslag er samlet. I arboretet er det tilrettelagt med stier og informasjonsplakater om treslagene.

Når du har passert den smale hengebrua tar du til høyre opp grusveien. Turstien fører gjennom en stor- vokst furuskog forbi en dødisgrop fra siste istid og et gammelt dyregravsystem. Også her er det tilrettelagt med informasjonsplakater.

Etter å ha gått ned en bratt bakke passerer du en tjæremile, som i gamle dager ble brukt til å utvinne tjære av tyrived fra furutrær. Deretter kommer du til Skogvoktergårdens bolighus og klengstua, hvor det tidligere ble tørket kongler til frøproduksjon.

Følg grusveien til hengebrua og tilbake gjennom arboretet.

Dette forteller Camilla Storjord, som sammen med Petter Ording utgjør vertskapet på hotellet. - Vi har fire dobbeltrom og ett enkeltrom. Suiten har eget bad, mens de andre rommene deler bad og toalett. 

Overnatting hos oss booker du HER

Saltdal er en vakker kommune med et slående landskap mellom majestetiske fjell, skog og elv. Midt i landskapet, sentralt langs E6, ligger Nordnes Kro og Camping. Området inviterer til aktiviteter hele året. Et bra utgangspunkt for å vandre i fjellet langs oppmerkede turstier i Saltfjell og Svartisen Nasjonalpark og Junkerdal Nasjonalpark. Du kan fiske i Saltdalselva i sesongen, fiske i fjellvatn eller på fjorden eller plukke bær i sesong.

I nærområdet rundt campingplassen finner du tursti langs Saltdalselva og har finner du en gapahuk med fin utsikt over Saltdalselva. Her kan du grille eller bare nyte utsikten og høre på bruset fra elva. Følger du traktorveien som går opp til Nordnesfjell finnes det også her en gapahuk med fin utsikt. Langs denne traktorveien finnes det også spor i landskapet av dyregraver og spor av gruvedrift fra ca. år 1900.

Det er også mye å gjøre for hele familien av aktiviteter i nærområdet.

På kroa, midt på campingplassen, kan hele familien spise god, norsk tradisjonsmat.

Vi har innført gode smitteverntiltak i tråd med bransjenormen "Trygg Camping" fra NHO Reiseliv, slik at du skal kunne være trygg hos oss.

Overnatting i hytte og hus

Hos oss kan du overnatte i hytte, Gammelhuset fra 1920-tallet er bygd med "amerikapenger" og er barndomshjemmet til Tommy.

Kårstua ble bygd på slutten av 1800-tallet og har siden blitt restaurert og påbygd og her bodde besteforeldrene til Tommy. Forøvrig finnes noen campingvogner med spikertelt som leies ut som hytter, bobil- og campingvognplass eller teltplass. 

Campingvognplass

Oppstillingsplassene for campingvogner ligger vakkert til. Vi har fine oppstillingsplasser for campingvogner både på gress og asfalt. Det nybygde servicehuset ligger tett til flere av oppstillingsplassene våre, og de resterende ligger kun et par minutter unna. På de aller fleste plassene kan du koble deg på strøm. Hos oss finner du også manuell tømming av campingvogntoaletter.

Bobilplass

Vi har gode oppstillingsplasser for bobiler både på gress og asfalt. Servicehuset ligger tett til flere av plassene våre. De resterende ligger kun et par minutter unna. De fleste plassene har strømtilknytning. Hos oss finner du manuell tømming av toalett til bobil.

Teltplasser

Vi har fine teltplasser på gress på campingplassen. Servicehuset ligger sentralt på campingplassen og er derfor nært uansett hvor du ønsker å slå opp teltet. På enkelte teltplasser er det også muligheter for å bruke strøm.

Hvis du går inn på denne linken nedenfor vil du finne mer informasjon om alle typer overnatting som vi tilbyr, utfyllende beskrivelser med bilder og priser. Du bare velger hva du ønsker og søker! 

Sesongcamping

Vi kan tilby ca. 75 faste helårsplasser for campingvogner. Alle plassene har strøm og gratis WI-Fi. Alle plassene er store og fine. De fleste er utbygd med spikertelt og terasser. På campingplassen er det lett å trives!

Mange selger også plassene sine "på rot", og da kan det være lurt å se etter salgsannonse i aviser, på Finn.no og andre nettsteder hvor det kjøpes og selges. I tillegg settes det opp plakater på de vognene som er til salgs.

Dersom du er interessert i plass, ta kontakt med Tommy:

Tlf: 756 93 855

E-post: post@nordnescamp.no

Kjemåfossen var foreslått oppdemmet som kraftforsyning på 70-tallet og det endte opp med en folkeavstemming i 1982, der det ble et knapt flertall mot utbygging. I 1987 ble alle planer om kraftutbygging på Saltfjellet skrinlagt. Allmennheten har dermed et unikt område tilgjengelig i form av Norges nest største nasjonalpark, Saltfjellet-Svartisen. 

Fossens unike karakter ligger i kraftfølelsen du opplever når du besøker den, skapt av lyden, av det du ser, og ikke minst; det du føler når du står inntil den. Du bestemmer selv hvor nært kjent dere skal bli.

Turen til Kjemåfossen starter fra Nordland nasjonalparksenter eller Saltdal turistsenter. Kryss E6 via fotgjengerundergang sør for innkjøringen. Turstien følger østsida av Lønselva og videre til en hengebru over elva og deretter langs en nydelig sti hvor du bokstavelig talt går under et tak av løvskog og fuglesang. Når du kommer til trebrua som går over Kjemåfossen anbefaler vi at du tar en liten avstikker opp langs fossen for å ta kraftfølelsen bedre innover deg. Men ikke fall for fristelsen å forsøke å gå til topps og krysse langs jernbanen, det er ikke tilrettelagt enda og forbudt. En løsning på dette kommer i august 2021.

Fra trebrua over nedre del av Kjemåfossen går du tilbake til Storjord. Da passerer du Futhellaren (godt skiltet), en steinheller som består av store steiner hvor futen

(gml. norsk for: skatteinnkreveren) etter sigende skal ha overnattet i gamle dager. I dag gir den godt ly for turfolk og er en fin pauseplass.

Hvordan hadde han det, futen, da han lå her og hørte på brølet fra fossen?

Saltdal Turistsenter åpnet den 9. mars 1990 og ligger i «Den grønne dalen» i Saltdal kommune, nærmere bestemt på Storjord. Vi er et naturlig stoppested for vegfarende, turister og gjester fra regionen.

Opplev mangfoldig natur på alle kanter, med Junkerdalsura naturreservat som nærmeste nabo.

Storjord har vanligvis lite nedbør. I 1999 ble det registrert 99 mm! Det er det laveste som er målt siden de rundt 1860 ble startet med å registrere nedbør offisielt i Norge.

Junkerdalsura som begynner rett ved senteret er en canyon med rik flora med blant annet orkideen marisko. I området rundt er det anlagt natur-, kultur- og turstier som er tilrettelagt for funksjonshemmede. Det er også satt opp rasteplasser, gapahuker og anlagt bålplasser. Flere hengebruer binder stisystemet sammen og gir turmuligheter i flere retninger.

Naturen er storslagen og inviterer til naturopplevelser, stillhet og ro. Midt blant fjell og ville vassdrag ligger Graddis Fjellstue perfekt til for korte og lengre turer, sommer som vinter.

Egen fjellcamp

Graddis Fjellstue er en fjellcamp med campingplass for campingvogner, bobiler, telt og hytter for overnatting. På fjellcampen har vi oppstillingsplasser til 50 campingvogner og bobiler, både for helårs campinggjester og deg som ønsker å oppleve naturen hos oss i tid. Du kan også bo i en av hyttene våre, annekset eller i en av bobilene.

Vi møtes i Grillhuset

Grillhuset midt på fjellcampen er et hyggelig samlingspunkt rundt bålet for både campinggjester og andre turister. De fleste helger har vi åpen kafé med bålkaffe og servering av hjemmelaget lokal mat. Grillhuset har plass til 40-50 personer og er et utmerket lokale for familiefeiringer, lag og foreninger, eller bedrifter på utflukter og blåturer.

Litt historie

Den første Fjellstuen ble bygget av staten i 1872 og den nåværende fjellstua ble på - begynt i 1947 og sto ferdig i 1951. Fjellstua var ett naturlig overnattingssted og utgangspunkt for handelen mellom Norge og Sverige. Helt siden første bebyggelse har driften vært i samme familie og drives i dag av 5. generasjon.

Berit og Kjell Sture Myrvang, femte generasjon drivere av Graddis Fjellstue, vil ta godt imot deg.

Velkommen til oss!

Kontaktinformasjon:

+47 958 36 618
post@graddis-fjellstue.no

Når snøen smelter i fjellet eller i perioder med mye nedbør, er fossen på det mest spektakulære. Turen inn er også fin og hengebrua i starten er en opplevelse i seg selv. Stien gir deg nærkontakt med det frådende vannet der den sirkler opp langs fossen. På toppen venter nydelig utsikt, trimkasse og hvilebenk. Du kan følge elva videre innover fjellet dersom du ønsker enn lengre tur.

Følg E6 og ta av med skiltet til Botn krigskirkegård. Kjør veien i 3 km til den stopper. Parkering er innerst i Botnvatn ved hengebrua. Stien går over hengebrua og er merket mot fossen. Ta av skogsveien etter 100 m fra hengebrua. Det er en lett tur over et myrområde til fossen. Om du ønsker å fortsette opp til utsikten over fossen er dette en bratt tur og du må påberegne 1 time ekstra. 

Parkering/start: Botnvatn

Vanskelighetsgrad: Lett, tydelig sti
Stigning: ca .150 m
Høyeste punkt: 187 moh
Lengde: 2,5 km
Tidsanslag: 1 time
Terreng: Kupert terreng, noe bratt

Kommune: Saltdal

Til Botnvatn tar du deg enklest fram med egen bil eller buss. Buss går fra Bodø og Fauske til Botn bussholdeplass med flere daglige avganger. Turen blir 6 km lengre t/r med buss, men denne delen av turen kan du ta som oppvarming på sykkel om du velger å ta den med på bussen. 

Overnattingsmuligheter finner du på Rognan. 

Fra hengebroen følger ruta litt sørøstover i ca. 1,5 km før den dreier nordøstover mot Vestre Visksivatnet/Alep Visskisjávrre, her forlates Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Ruta fortsetter langs Vestre Viskisvatnet og mot Flatviskis. På Flatviskis er det to stiskiller (begge går ned til Junkerdal). Ruta fortsetter mot Litlfjell og ned mot Rundbjerkhaugen. Fra Rundbjerkhaugen fortsetter det nedover til kraftledning og til vei rett nordvest for Graddis fjellstue. 

Opplevelser underveis

- Saltfjellet Landskapsvernområde

- Dypen Naturreservat

· Saltfjellet reinbeitedistrikt. Det er ofte rein i området. 

· Tjæremile i Plurdalen

· Metusalem – Storfurua i Graddis

Fakta

Høyde ved startpunktet :473 moh.

Høyeste punkt :722 moh.

Høyde ved endepunktet :440 moh.

Eier av stien : Bodø og Omegns turistforening 

Forrige etappe langs Nordlandsruta: Bjøllådalen – Lønsdal  

Neste etappe langs Nordlandsruta: Graddis– Skaiti  

Kontaktinformsajon:

Håndverkeren 13, 8250 Rognan

Tlf: (+47) 756 91 088

Kontaktinformasjon:

Håndverkeren 7, 8250 Rognan

Tlf: (+47) 756 94 331

Vi er en "god gammeldags" , men moderne kafé som baserer mye av vår virksomhet på "hjemmelagede" produkter. Hos oss får du skikkelig husmannskost og hjemmelagede kaker. Vi lager Gomme og Skålost som vi også selger i mindre enheter.

Catering og bestilling av mat og kaker er noe vi har fokus på. Vi hjelper også til med servering i forbindelse med merkedager, minnestunder, firmafester og alt hva hjertet (og magen) begjærer. Vi har selvfølgelig alle rettigheter.

Kontaktinformasjon:
Epost: oasen.rognan@gmail.com
Telefon : (+47) 75 68 10 13

Lønsdal stasjon - Midtistua - Bjellåvasstua - Jordbruhytta - Saltdalen

Turen går gjennom Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og Saltfjellet Landskapsvernområde.

Dag 1. Fra Lønsdal stasjon går turen vestover mot Kjemåvatnets sørside. Følg Steindalen herfra til Søndre Bjøllåvatn, og følg stien mot nordvest til Midtistua ved nordvest siden av vannet. Ca. 7 timer.

Dag 2. Turen går nordover langs Bjøllåga og Nordre Bjøllåvatnet til Bjellåvasstua. Denne korte etappen må nytes, og du kan gå flere korte turer i området rundt Bjøllåvatnet, eller bare kose deg i gresset rundt hytta. Ca. 3 timer.

Dag 3. Gjennom Steinskaret NV for hytta til stidele før Djupvasshaugen. Deretter nordover mot Øver Oksvatnet. Herfra mot øst og så nordøst til Jarbrudalen og Jordbruhytta ved traktorveien. Ca. 7 timer.
Fra Jordbruhytta kan du følge traktorveien ned til Saltdalen for skyss til Bodø.

Turen ned tar ca. 1 1/2 time.

Kontaktinformasjon:

• E-post: roemar@sbnett.no
• Telefon: (+47) 756 90 008
• Adresse: Strandgata 19b

Spør gjerne våre dyktige servitører om tips, og de vil guide deg gjennom både meny, drikkekart og deesserter, slik at opplevelsen blir optimal hver eneste gang du gjester oss. 

Enten du bare ønsker å nyte den lune atmosfære på Hongri med en nykvernet kaffe fra vår barista, spise en kjapp lunch i arbeidstiden, eller unne deg en 3-retters helaften sammen med gode venner - så skal vi være ditt naturlige møtested på Rognan. Vår uteservering er nå åpnet, og det betyr at du kan nyte solen både dag- og kveldstid hos oss.

Hongri har kapasitet på 36 gjester inne i restauranten og rundt 40 sitteplasser på uteserveringen.

Ta kontakt med oss dersom du skulle ha noen spørsmål, så hjelper vi deg gjerne.

Kontaktinformasjon:

Kirkegata 26
8250 Rognan
(Slip1 Senter)

+47 948 70 533
post@hongri.as 

Åpningstider:

Tirsdag: 10:00 - 15:00
Onsdag - lørdag: 10:00 - 22:00
Søndag. 13:00 - 19:00

Restauranten holder åpen hver dag, hele uken. her finner du et spennende og variert utvalg retter basert på gode norske råvarer. Vi komponerer gjerne en 3-retter for deg med kjøkkenets egne favoritter.  

Vi har også et rikt utvalg av gode viner, spør oss gjerne om ukens anbefaling!

Velkommen til oss!

Åpningstider: 

• Lunsj fra                 12:00 - 15:00 
• A la carte                16:00 - 21:00 
• Kjøkkenet er stengt på søndager

Bordbestilling

E-post: salg@rognanhotell.no 

Telefon: 75 69 00 11

Kontaktinformasjon:

Saltfjellveien 2252, 8255 Røkland

+47 474 66 424

Buffèt hver dag

Her er vi kjent for vår gode buffet, og fra 1.mars har vi buffet hver dag fra kl. 12:00 til kl. 18:00!

Her finner du alltid både kjøtt- og fiskeretter. Det er forskjellig mat på buffeten hver dag, men her kan du finne blant annet lasagne, viltgryte, oksesmåsteik saltkjøtt eller stekt laks.

På jakt etter lokalmat? Vi bruker elgkjøtt fra elg som er skutt i Salten-området og laksen er selvfølgelig fra anerkjente Saltenlaks.

Du betaler en pris, og spiser så mye god mat du bare ønsker!

En god kopp kaffe er alltid inkludert i buffètprisen, og på søndager er det også med dessert!

À la carte

Frokost og lunsjretter: (kl. 10:00 – kl. 18:30)

Vi byr på spennende lunsjretter, både små og litt større porsjoner. Her har vi blant annet egg og bacon, cowboylunsj, karbonade og stadig mer populære omelett!

Grillretter: (kl. 10:00 – kl. 18:30)

Er du litt lei vanlig husmannskost, men ønsker noe mettende? På menyen finnes blant annet hamburgertallerken og biffsnadder. Ikke minst har vi barnemeny med pølse eller nuggets og chips, men ønsker du et sunnere middagsalternativ kan du lese mer om det lengre ned.

En liten matbit til kaffepausen

Hver dag har vi en velfylt kakedisk i restauranten. Dersom du bare ønsker en matbit til kaffen, finnes det kaker av ulike slag, lefser, bagetter og rundstykker.

Med en liten strekk på bena etter en lang kjøretur gjør det seg med en kopp kaffe og vaffel, eller kanskje ei svele for den saks skyld.

Kakedisken er åpen fra kl. 10.00 til kl. 19.00.

Og forresten, det er alltid gratis påfyll på kaffen!

Barnevennlig spisested

Ta med deg hele familien og spis god mat i en koselig og uformell atmosfære. Vi har et romslig lokale. Det er lett å komme seg inn med barnevogn, og vi har selvfølgelig stellebord dersom du trenger det. I restauranten finner du både leker til barna og en gynge-elg (ja, du leste riktig!).

Vi vet at det kan være vanskelig finne sunn, barnevennlig mat når man spiser ute. Derfor kan vi i tillegg til vår barnemeny med pølse og nuggets, anbefale buffet til barna. Her kan du finne lasagne, fisk, gryteretter og selvfølgelig grønnsaker til!

Visste du at…

• Ett barn under 12 år spiser gratis av bufféen når han/hun er i følge med to voksne som også spiser buffét?
• Barn under 5 år spiser gratis av buffeten?

Dermed trenger det ikke å bli dyrt når hele familien spiser ute! 

Det er godt å få rørt litt på seg når man først stopper, og på Storjord er det mange forskjellige aktiviteter å velge blant.

Gamma

Gamma er vårt unike bygg som vi er veldig stolte av.

Passer fint til:

• Kurs/konferanse
• Teambuilding
• Bursdagsfeiring

Det er plass til omtrent 50 personer rundt bålplassen i midten. Det kan både være færre eller flere, alt ettersom om en ønsker det romsligere eller ikke. Det finnes et toalett i bygget og en liten kjøkkenavdeling med oppvaskmaskin, kaffetrakter og alt av oppdekkingutstyr.

Kontaktinfo:

Saltdal Turistsenter AS
Saltfjellveien 2033
8255 Røkland

756 82 450
post@isaltdal.no

Nordneskroa er et naturlig samlingspunkt for deg som bor på campingplassen eller stopper innom på tur nord- eller sørover langs E6. Mange spiser helgemiddagen på kroa og feirer små og store begivenheter sammen med oss.

Da vi etablerte Nordneskroa i 1999 startet vi i det små med å samle gamle og kjære oppskrifter på husmannskost fra gårder i Saltdal og hele Salten. De beste oppskriftene på "ekte Sailtenkost" har vi plukket ut, og er så glade for å kunne servere de tradisjonsrike rettene med mange lokale råvarer. Les mer om tradisjonsmat.

I 2011 hadde vi en idé om å lage et arrangement med gamle mattradisjoner for å tilegne oss mer kunnskap og sist men ikke minst å ta vare på gamle mattradisjoner som er i ferd med å bli glemt!. Dermed ble Tradisjonsmatdagan et årlig arrangement hvert år i oktober.

Vi har hjerterom og god plass

Hos oss kan du sitte i den koselige peisestua vår. Peisestua er midtpunktet i kroa og har plass til ca. 80 personer. I tillegg har vi 28 sitteplasser i krodelen og 25 sitteplasser på loftet. Er det godt vær ute har vi også flere bord og benker og et eget serveringsområde i tilknyttning til kroa.

Om du ønsker å spise hos oss, ta med mat hjem, bestille catering eller feire små og store begivenheter og andre arrangement, er du hjertelig velkommen. Ønsker du en spesiell matopplevelse, kan vi skreddersy et opplegg for deg.

Meny 

Tidligere hadde vi store selvbetjente middagsbufféter.  På grunn av Covid-19 har vi lagt om våre middagsbufféter til "serverte" bufféter.  Dette betyr at vi legger opp maten til deg, men du får forsyne deg så mange ganger du vil, og smake på så mange retter du ønsker.  Dessert, kaker og kaffe er inkludert.  Serverte middagsbufféter har blitt veldig populært hos våre kunder.  Vår meny består hovedsaklig av hjemmelaget norsk tradisjonsmat.  Vi kan også by på ulike småretter, møsbrømlefse, vafler, is og dessert, kaffe, brus m.m.

Møsbrømlefse

Prøv vår lokale signaturrett Møsbrømlefse. Den serveres varm med møsbrøm, smør og rømme. Denne signaturretten har fått sitt eget grønne fat! Vi har også laget "Den lille Møsbrømlefsa" til nybegynnere eller til de små. Denne retten skal tradisjonelt spises med fingrene, men det er flere som foretrekker kniv og gaffel!

Tommy byr på egne barnefat til de små som ønsker å spise møsbrømlefse.

Ta med hjem mat - take away

Å ta med mat hjem, ble mer etterspurt i koronatiden. Derfor har vi valgt å tilby å ta med velsmakende tradisjonsmat hjem for de som ønsker det. Ta kontakt for å høre hva vi kan tilby!

Catering

Dersom du  skal arrangere et selskap, som bursdagsfeiring, konfirmasjon, bryllup, barnedåp, klassetreff, slektstreff, møter, seminarer med mer, kan vi levere vårt populære koldtbord eller tapas som catering. Vi kan også arrangere selskapet hos oss på kroa, om du ønsker det.

Vi har lang erfaring i å levere koldtbord og tapas som catering dit du ønsker. Vi leverer i hele Indre Salten. Minimumsbestilling 8 personer.

Julebord og julemat

Jul er mattradisjoner og å være sammen med familie og venner. En fast tradisjon for mange å ta turen til oss på Nordneskroa. Hos oss får du julemat i vår stemningsfulle og julepyntede kro fra midten av november og helt frem til jul. Familiejulebordene lørdager og søndager før jul har blitt veldig populære for store og små.

På hverdager i førjulstiden kan du bestille en juletallerken med den tradisjonelle julematen. Ønsker du julemat som catering, tilbyr vi varm julemat og dessert. Du kan bestille koldtbord eller tapas, om du skulle ønske det.

Arrangementer

Nordneskroa egner seg godt til møter og arrangementer. Fasilitetene på kroa er svært gode med plass til 80 stk. i peisestua. Vi har god erfaring med å ha ulike arrangementer og møter som blir lagt til oss på Nordnes.

Kontakt oss gjerne for et tilbud!

Kontaktinformasjon:

Nordnes Kro og Camping AS
Saltfjellveien 2201
8255 Røkland

Telefon: (+47) 756 93 855
E-post: post@nordnescamp.no

Hos oss kan du leie sykkel. Vi har unisex sykler i forskjellige størrelser, damesykler, juniorsykler og noen elsykler. Forhåndsbestill gjerne syklene her. Sykkelsesongen starter fra 1. mai 2021.

Gå til Nordnes Camp sine nettsider for å bestille >>

Her finner du frisk luft, stillhet og ro, bevegelse og mosjon, møte med et levende kulturlandskap og det lokale livet – på en og samme tid. Vi har 2 baser for utleie og innlevering av sykler. Saltdal turistsenter på Storjord og Nordnes Kro og Camping på Nordnes.

Langs sykkelstien er det også utviklet en digital historiefortelling som du kan utforske, her et eksempel på et fint sted å puste inn stemningen, ved Tømmerdal. 

Stolte sponsorer av utleiesyklene er: Statskog, Dragefossen, Nexans, Saltdal Sportssenter, Hepro, Edelfarm, Saltdal kommune og Rognan Auto.

Vi ønsker deg en god tur og en fin opplevelse!

Besøk Saltdal turistsenter sine nettsider for bestilling >>

Toppen av Storflåget er et populært turmål. Utsikten og nærheten til sentrum lokker mange. Fin mosjon får du også på kjøpet. Noen mener navnet Rognan kommer av ordet raun som betyr naken fjellgrunn. I så fall har Rognan navnet sitt fra fjellveggen som vokter plassen og som du kanskje vil bestige? Stien langs flåget er god, men bratt i starten. Heldigvis kan du kvile deg på noen kvilebenker ved de verste kneikene.

Parkering ved Linebakken eller rundkjøringen (sør for Rognan sentrum). Stien er godt merket. Turen opp er 2,5 km med god stigning. Etter 400 m kommer du til Kvilesteinen, og etter ca. 2/3, kan du stoppe på Litjflåget. På Litjflåget er bord og benker satt opp ved det beste utsiktspunktet. Her kan du se Rognan sentrum rett ovenfra. Øverst på Storflåget er det fin utsikt sørover til Ørfjellet som ligger i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og østover til Solvågtinden som er Junkerdal nasjonalparks stolte fjell.

Det er mulig å ta en rundtur og gå sørover og ned til Prestegården eller følge stien over Risnakken, ned til Risheim og videre ned Sæterveien. På kartet er området benevnt Fiskvågflåget og trimkasser finner du både på Storflåget og Lisjflåget.

Parkering/start: Linebakken eller rundkjøringen i Rognan (sør for sentrum)

Vanskelighetsgrad: Middels, merket

Stigning: ca. 430 m

Høyeste punkt: 439 moh

Lengde: 5 km t/r

Tidsanslag: 2,5 timer

Terreng: Sti, bratt stigning

Kommune: Saltdal

Til Rognan tar du deg enklest fram med tog, buss eller egen bil. Buss går fra Bodø og Fauske til Rognan med en til to avganger per dag og ca. 1,5 timers reise fra Bodø.

Tog er også et godt alternativ med flere avganger per dag.

Overnattingsmuligheter finner du på Rognan.

Tempoet på syklingen velger du selv. Dette er virkelig en sykkeltur du sent vil glemme, hvor fjord og fjell møtes i deilig harmoni. Langs ruta er det mange fine stoppesteder. Mat får du kjøpt på Storjord, Nordnes og Røkland. Nordnes kro og camping har utviklet nistekurver som du kan bestille.

NYTT i 2021 er Langs Dronninga i Nord - digital historiefortelling, her en fortelling om høyløa i Tømmerdal. Du finner også mye annen informasjon og tips til turer og opplevelser i Saltdal - nyt turen i fulle drag! Kanskje så mye at du ønsker deg en dag til i Saltdal? 

Turen kan sykles i etapper og legger du opp til flere dager så finner du hyggelig overnatting på Storjord, Nordnes og Rognan.

Om du starter fra Storjord i sør er sykkelruten merket fra Saltdal turistsenter og Nordland nasjonalparksenter. Du kan velge å ta svingen forbi den samiske boplassen på Roparneset eller rundt Adde Zetterquist kunstgalleri. Sykkelstien fortsetter via naturklatrejungelen og arboretet i et vakkert kulturlandskap. Så krysser du det mektige elvemøtet der Lønselva og Junkerdalselva forenes i starten på Saltdalselva - kalt dronninga i nord. Veien videre går på vestsiden av elva.

Det er flere benker og gapahuker langs turen. Ved Langånes krysses Saltdalselva over mot østsiden og man følger den gamle E6 mot Nordnes. Tenk hvordan det var før - på denne veibredden duret det store trailere og passerte hverandre helt fram til i 1995? Du passerer også Saltdalshytta på Rusånes på vei mot Nordnes, med en 130 år lang industrihistorie i veggene. Nå er du på dalens absolutt smaleste punkt.

Ta gjerne en stopp ved Nordnes kro og camping for en pust i bakken eller noe godt å spise. Ved Tømmerdal anbefales å krysse elva igjen videre til Røkland. Kjenn på følelsen av nærhet til de mektige vannmassene i nok et vakkert kulturlandskap.

Fra Røkland fortsetter turen over Vensmoen på gamle E6. Når du har kommet til Brenne sykler du over elva til Os og fortsetter på østsiden av denne til Nestby. Her finner du trimkasse, bålplass og gapahuk. Sykkelruta er merket til Nygård på Rognan.

Vanskelighetsgrad: Middels, merka sti/vei

Stigning: ca. 250 m

Høyeste punkt: 120 moh

Lengde: 41 km

Tidsanslag: 3 timer

Terreng: Slakt skogsterreng, asfaltert/gruset vei og sti

Kommune: Saltdal

Sykkel kan leies på Nordnes kro og camping og Saltdal turistsenter. Unn deg en velsmakende nistepakke på veien! Bestilles sammen med sykkel. 

Til Storjord tar du deg enklest fram med buss eller egen bil. Buss går fra Bodø og Fauske til Saltdal turistsenter med en til to avganger per dag og ca. 2,5 timers reise.

Tog Bodø – Rognan er også et godt alternativ med fire til åtte avganger per dag.

På sletta nedenfor Nasjonalparksenteret (Roparneset) er det to gammer og to stabbur. Gammer og stabbur er samiske bygninger med lange tradisjoner. De har vært brukt over hele Sameland, fra Finnmark i nord til Hedmark i sør. Gammer ble brukt både som bolighus og som fjøs. 

Disse gammene er buestangskonstruksjoner. Gammene er kledd med never og torv. Tidligere var det vanlig med et ildsted midt i gammen. Maten ble tilberedt på en flat stein ved ildstedet. Steinen ble i førkristen tid ansett som en hellig plass i gammen.

Stolpestabbur ble brukt til oppbevaring av mat. Den høye stolpen som stabburet står på forhindret at dyr tok seg inn.

Seks samiske kulturminner er skiltet langs E6. Kulturminnene er fredet etter norsk lov.

Her på Munnavollen ligger et fangstanlegg med mange tydelige groper. Villreinfangst har vært vanlig i mange hundre år før Kristus, og fram til 1700-tallet. Fangstgropanlegget ble lagt på tvers av dalføret for å fange rein som trakk gjennom dalen. 

Under 2.verdenskrig ble det anlagt skyttergraver i dette området. Noen av dem ble gravd i gamle fangstgroper.

For å komme til anlegget kan du følge skogsbilveien 300m. Pilskilt derfra viser vei til fangstanlegget. 
 

Kulturminnene er fredet etter norsk lov.

 
Fangstgropene var dypere enn det man kan se i dag. Over gropene ble det lagt et dekke av kvist og mose. Når reinen trakk over området, falt noen av dem ned i gropene. Fangstgropene var gjerne kledd innvendig med stående stokker slik at reinen ikke kom seg opp. Etter avlivning ble skrottene partert og fordelt.

Kulturminnene er fredet etter norsk lov.

Johannes Karl Danielsen ble født i Vik i Saltdal den 14.mai 1875. Foreldrene var Daniel Jacobsen og Beret Jensdatter. Til sammen hadde de 12 barn.

Da John var 9 år gammel emigrerte hele familien til USA. De reiste via Trondheim og var der innom Nidarosdomen på turen. Besøket i Nidarosdomen og alle skulpturene her, gjorde så stort inntrykk på ham at det var her han nærmest bestemte seg for å bli skulptør.

Familien kom fra Rognan til St. Paul og John Karl gikk på folkeskolen her. Men tankene gikk til skulpturene som han første gang hadde sett i Nidarosdomen. Han kom senere inn på kunstakademiet, men arbeidet ellers i flere år på en sigarkassefabrikk.

Den 9.oktober 1949 ble det store bronsemonumentet av Leiv Eiriksson, avduket utenfor Capitolbygningen i St. Paul i Minnesota. Dette er et av Daniels mest berømte verker.

Det var i 1936 at «The Leiv Eiriksson Memorial Association of America» ved Dr. Klaveness, ba om et utkast til et stort monument. Han gikk i gang med å lage utkast og blant mange konkurrerende bidrag ble Johns utkast valgt. Dette var ifølge ham selv ganske overraskende. Det ble satt i gang en pengeinnsamling som riktig nok fikk en pause på grunn av krigen, men i 1948 kom den endelige bestillingen. Statuen var kostnadsberegnet til 25.000 USD.
 

Da han var i 25-årsalderen hørte han om en monumentkunstner av dansk avstamning, som hadde fått bestilling på et gravmonument for veteraner fra den spansk-amerikanske krigen. Dansken var en praktisk mann og spurte John: «Hva vet du om å lage statuer?» -- «Ikke mye, svarte han, «men litt». — «Hvor mye vil en slik statue koste?» — Å, omkring tusen dollars. — Så pell deg ut herfra, dra til Bloksberg, sa dansken.

Men slutten på historien var at Danielsen laget monumentet, som står i Grafton i Nord-Dakota.

I 1918 laget Danielsen en borgerkrigs-statue i tre eksemplarer, og de står i Andersonville, Memphis, Tennesse og Litle Rock, Arkansas. I 1928 ble hans monument over den i kjente norskfødte senator Knute Nelson reist foran Capitolbygningen i St. Paul. I 1936 ble et pionermonument utført av Daniels - en gruppe i granitt som veier 45 tonn - plassert foran hovedpostkontoret i Minneapolis, og i 1937 ble en statue av George Washington avduket i Austin, Minnesota. 

Sommeren 1949 ble en stor bøffel i granitt plassert foran North American Life and Casualty Company i Minneapolis. Daniels begynte å hugge den ut av en granittblokk som veide 30 tonn.

Slik gikk Daniels fra den ene oppgaven til den andre, og innimellom har han «strødd» om seg med utkast ettersom ideene kom.

John Karl Daniels, mannen som skapte mange av Minnesotas mest kjente statuer, døde den 8.mars 1978 i en alder av 103 år.

John Karl Daniels ble i sin tid tildelt St. Olavsmedaljen av den norske konge for fremme av nære kulturelle forbindelser mellom Norge og USA.
 

"Indian Boy" som ble gitt i gave til Saltdal. Foto: Bengt A Sundsfjord
 

Denne artikkelen ble trykket i Saltdalsboka 2020.

Kilder:

• Nasjonalbiblioteket 
• Wikipedia
• Store norske leksikon

Vensmoen sa to foreldre og en lillebror som fikk litt vanskeligheter med de tyske myndighetene i Saltdal. Tor Kristensen, Drageid, har gitt redaksjonen informasjon til denne arkkelen.

Kitty Othelie Brenne ble født på Drageid den18.august 1918. Foreldrene var Bernhardine Johanna (1889-1948) og Håkon Leonhard Brenne (1891-1945). Hun vokste opp på Vensmoen der hennes far Håkon jobbet som baker ved Tuberkulosesanatoriet. Kitty gikk på vanlig folkeskole i Saltdal, men hadde i tillegg folkeskole, realskole og handelsskole. Kitty hadde en yngre bror som het Harald. Han var født i 1929 og gikk bort i 2014.

Ca. 1928. Kitty og hennes foreldre på trappa foran huset der de bodde. Hagen foran huset var viden kjent for den flotte beplantningen som ble vedlikeholdt av Dina som hadde botanikk som en stor interesse. I dag er den flttoe hagen borte men huset står enda, vest for den gamle riksvegen,ca 100 meter nord for den gamle porten inn til Vensmoen. Foto: Ukjent.

«A living hope for oppressed Norway:The succsessful raid on Svolvær»
 

En illustrasjon fra dsskriftet «The Illustrated London News: 15.mars 1941. Tegningen beskriver godt hvilken stemning som rådet i Svolvær den 4.mars 1941. Fotobearbeiding:Bengt-Arne Sundsord

Kitty bodde og arbeidet i Svolvær da det meget kjente «Lofotraidet» fant sted den 4.mars 1941. En styrke bestående av 500 britiske kommandosoldater, 50 ingeniørsoldater og 52 norske soldater stormet i land under angrepet som ble gi kodenavnet Operasjon Claymore.

 
Forfatter og journalist Cato Guhnfeldt skriver om Lofotraidet i en artikkel som er publisert i Aftenpostens nettutgave den 3.mars 2016: “E medlem i den norske styrken het Martin Linge, og styrken var forløperen til det som skulle bli bedre kjent som Kompani Linge. Tyskerne ble så fullstendig tatt på sengen at ikke ett skudd ble løsnet på land. De fikk ikke tid til å organisere seg. I stedet ble britene møtt av begeistrede nordmenn som strømmet ut av sine hus. Med lynets hurtighet skred ingeniørsoldatene til verket. Innen klokken 13 var jobben gjort. Elleve bedrifter og et kraftverk var sprengt og sildeoljetanker med 3,6 millioner liter ødelagt – eller oljen ble helt på sjøen. Fra sildoljen utvant tyskerne glyserol som ble brukt l eksplosiver.”

 
Guhnfeldt skriver videre: “I tillegg kom 314 nordmenn som nå så en sjanse til å få skyss bort fra okkupasjons åk og isteden komme seg l frie Storbritannia. Blant dem var mange norske ungdommer som meldte seg l tjeneste i de norske og allierte styrkene.”

Én av disse var altså saltdalsjenta Kitty Brenne. Da Kitty kom l England engasjerte hun seg i frihetskampen og meldte seg frivillig og endte etter hvert opp som sersjant. Vi er usikre på hva hennes oppgaver var, men et minne om hennes tid i det britiske forsvaret henger på plass på Saltdal bygdetun. En ryggsekk med påskriften; Sgt. Brenne.
 

Kitty og André Senecque

 
Hjemme i Saltdal hadde imidlerd Kittys foreldre Bernhardine (Dina) og Håkon fått litt trøbbel med tyskerne som var svært oppta med å etterprøve Kittys reise l England. Men etter hvert roet situasjonen seg ned og paret fikk være i fred. Men de ble pålagt å oppbevare to unge damer på en hybel i andre etasje i huset sitt. Disse to hadde et noe løssluppent forhold til noen tyske soldater, noe som medførte at det til tider var stor trafikk og mye støy fra loftsrommet.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; All støyen og festingen, kombinert med dårlig lydisolering, førte til at Håkon kunne lytte ubemerket til radiosendinger fra London på radioen som han hadde gjemt i kjelleren. Det var nok kjent blant enkelte i Saltdal at Håkon gjorde dette, for det var en del folk som oppsøkte ham for å «spørre nytt», som de sa.

Kitty som populær gjest i et hageselskap i London etter krigen.
 

Håkon var svært opptatt av krigens utvikling og fulgte godt med. Han hadde jo sikre kilder i radiosendingene fra London og uttrykte mot slutten av krigen at tyskernes kapitulasjon var i anmarsj. Men Håkon skulle ikke få oppleve freden.

Den 4.januar, tidlig på nattmorgenen, var Håkon på vei hjem fra bakeriet på Vensmoen. Langs veien støtte han på en tysk kolonne med kjøretøy og han ble påkjørt og drept av én av lastebilene i kolonnen. I ettertid ble det snakket om at sjåføren var alkoholpåvirket, men hva hadde vel det å sitt i en okkupasjonssituasjon.

Bernhard ble 54 år gammel og e erlot seg nå en kone, en datter i England og en sønn på 15 år.

Denne sønnen var altså Harald. Da tyskerne skulle gi beskjed om ulykken til den lille familien ble unge Harald med ut for å se hva som hadde skjedd. Man kan bare tenke seg hvilket traume det var for Harald og se sin far ligge omkommet ved lastebilen.

Det sies at Harald etter dette aldri snakket om ulykken og om farens død.
 

Kitty I Versailles parken høsten 1965

 
Den 20. mars 1961 deltok Kitty som gjest i TV-programmet «Dette er ditt liv» på engelske BBC. Mannen som skulle hedres med overraskende gjester var skuespilleren og filmprodusenten kaptein Anthony Kimmins. Han kjempet i den britiske marinen både under første og andre verdenskrig.

I programmet fortalte hun om sine erfaringer og minner fra «Lofotraidet» i 1941. En må gå ut fra at Kimmins var involvert på de alliertes side under «Lofotraidet».

Etter krigen arbeidet Kitty i ambassadene i London, Paris og Genève. Hun ble etter hvert gift med en kollega som het André Seneque. Hennes ektemann var av fransk/britisk herkomst og de to bodde resten av sine liv i London. Kitty døde i 1995 etter å ha levd noen år som enke.
 

Foto: BBC television service 20.03.61- «This is your life” Captain Anthony Kimmins. Eamonn Andrews listens as Mrs. Senecque (Kitty Brenne) tells Captain Kimmins of her experience in the Lofoten Islands. BBC, broadcasting house, London.

400 m fra Lønsdal stasjon finner du et barktatt furutre. Følg pilskiltene i retning fra stasjonsbygningen.

Barktatte furutrær er spor etter samisk ressursutnyttelse som var vanlig i tidligere tider. Barken ble tatt av ca 100 år gamle trær. Innerbarken kunne spises som den var. Man kunne også riste og knuse den til mel og blande den i reinmelk. Senetråd, som er viktig i det samiske håndverket duodji, holdt seg myk når den ble oppbevart i innerbark. Av ytterbarken kunne man lage avkok til å desinfisere sår.

Kulturminnene er fredet etter norsk lov.